Illustrasjon: FLU HARTBERG
Illustrasjon: FLU HARTBERGVis mer

De små tings politikk

Sannelig godt noen orker, sånn at jeg slipper.

Meninger

Det hender jeg lurer på hvorfor folk takker ja til politiske verv. Særlig lokalpolitisk. Etter å ha sett hvilke bunker med sakspapirer det er meningen at de skal orientere seg i – etter at de er ferdig med jobb, har hentet unger, lagd middag, sett over leksene og kanskje henta minst en av dem på fotballtrening – har jeg tenkt det samme om dem som jeg har tenkt om den jevne bonde: Det er sannelig godt at de orker, sånn at jeg slipper.

Derfor snakker jeg aldri stygt om bønder, som stort sett jobber mer, tjener mindre og må stå opp mye tidligere enn meg eller noen av naboene mine. Og jeg snakker sjelden stygt om politikere (her finnes det, må jeg innrømme, unntak. Men jeg vil insistere på at det er på bakgrunn av handlinger og utsagn, og ikke som en betegnelse på standen som sådan). Jeg nikker til og med vennlig til han som, i forkant av hvert valg, kommer på døra mi og gjerne vil at jeg skal stemme Venstre. Som jeg sier til ham: Det kommer nok ikke til å skje før jeg blir så skral i hodet at jeg, ved en feiltakelse tror at Venstre er et venstresideparti. Men tusen takk for at du gidder.

I det store og hele anser jeg lokalpolitikeren som en type hverdagshelt. Litt sånn som oss oppmenn og trenere i det lokale idrettslaget. Det er stort sett folk som vil vel, gjør så godt de kan, og i blant står overfor situasjoner de ikke helt vet hvordan de skal håndtere. Kommunepolitikerne som stolte på meglerne i Terra Securities for eksempel. De skulle selvsagt ha skjønt at når de kan så lite om økonomi generelt, og finansøkonomi spesielt, så er det tryggere å si nei til ”strukturerte kredittprodukter” enn ja. Særlig når det er alle sparepengene til kommunen du sender fra deg.

Vi kunne også ha nevnt kommunepolitikerne i Kirkenes, som solgte ut halve byen, hele gruven og dyphavna for 50 millioner kroner. Eller vi kunne ha gått rundt og husket på Oslo-politikerne som brukte 600 millioner kroner på Flexus, billettsystemet som aldri virket, og 188 millioner på OL som aldri ble noe av, selv om First House var på saken. For ikke å snakke om 420 millioner på søppel som ikke blir tømt. Enda de som har vunnet anbudet er private aktører som har fått lov til å hente sjåfører fra Romania og alt.

Ingenting av disse tingene går jeg rundt og snakker høyt om. Særlig ikke til barn. Når barn spør, så sier jeg som sant er – at i Norge er vi tilhengere av demokrati. Derfor har vi ikke eksperter, men vanlige folk som fatter beslutninger på vegne av fellesskapet. Når ungene spør om det er bra, svarer jeg alltid ja. Mens jeg krøller tærne til et lite jugekors.

De gangene man kan kjenne på lysten til å uttrykke seg ved hjelp av Caps Lock-tasten, og for alvor tviler på om dette systemet virkelig er det beste, så trenger det ikke en gang være de gangene politikerne dummer seg ut sånn virkelig ettertrykkelig. Som når de svir av milliarder av kroner på ting som ikke virker, eller finner ut at det er kjempelurt å slippe 588 bomber over folk som strengt tatt har plaget oss mindre enn en flue.

Politikk på sitt aller dummeste, som ikke må forveksles med det farligste eller verste, er når politikken gjør seg selv så liten og hverdagslig at man lurer på hvorfor i all verden dette er noe andre skal bry seg med i det hele tatt. Enhver som har hatt en sak med plan- og bygg vil vite hva jeg snakker om. For vår del fant vi ut at det ville ta kortere tid å adoptere trillinger fra Kina enn å få bygd en bod – selv om regelverket visstnok er kraftig forenklet. Eller man kan lese sånne oppslag som i Dagbladet her om dagen, om en lokalpolitiker som syns det er lurt med kommunale retningslinjer for hvordan barnehagebarn skal invitere hverandre i bursdagsselskaper.

Det er når man leser sånne saker man skjønner hvorfor folk skriver kommentarer i Caps Locs og er spydige mot ”politikerstanden”. Man har liksom en forventing av at en politiker skal oppføre seg som, vel – en politiker. Altså en som konsentrerer seg om litt større saker, som angår litt flere der ute i samfunnet, fremfor å regulere detaljer i folks hverdag.

Om politikerne brukte litt mindre tid på de minste tingene, om de måtte lese litt færre papirer om regler for bod i rekkehushager, og i hvert fall ikke brukte tid på å finne enda flere områder som kan detaljreguleres i folks liv – så kunne de fått litt mer plass i hodet og litt mer tid i politikken til å gjøre de store tingene skikkelig. For eksempel lære nok til å vite at man alltid, alltid sier nei til menn i dyre dresser som vil ha deg til å investere kommunenes sparepenger i noe som er så fancy at du ikke skjønner hva de sier. Og at du aldri skal tenke at kommunen skal ha en mening om hvordan barn feirer bursdagene sine. For selv om Olof Palme så vakkert sa at ”politikk er å ville”, så er det ikke alt man vil som kan – eller bør – bli politikk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook