Det hender jeg lurer på hvorfor folk takker ja til politiske verv. Særlig lokalpolitisk. Etter å ha sett hvilke bunker med sakspapirer det er meningen at de skal orientere seg i – etter at de er ferdig med jobb, har hentet unger, lagd middag, sett over leksene og kanskje henta minst en av dem på fotballtrening – har jeg tenkt det samme om dem som jeg har tenkt om den jevne bonde: Det er sannelig godt at de orker, sånn at jeg slipper.

Derfor snakker jeg aldri stygt om bønder, som stort sett jobber mer, tjener mindre og må stå opp mye tidligere enn meg eller noen av naboene mine. Og jeg snakker sjelden stygt om politikere (her finnes det, må jeg innrømme, unntak. Men jeg vil insistere på at det er på bakgrunn av handlinger og utsagn, og ikke som en betegnelse på standen som sådan). Jeg nikker til og med vennlig til han som, i forkant av hvert valg, kommer på døra mi og gjerne vil at jeg skal stemme Venstre. Som jeg sier til ham: Det kommer nok ikke til å skje før jeg blir så skral i hodet at jeg, ved en feiltakelse tror at Venstre er et venstresideparti. Men tusen takk for at du gidder.