FIKK AVSLAG: Sakprosaforfatter Morten Strøksnes fikk sammen med kollega Ivo de Figueiredo avslag på søknaden om medlemsskap i Forfatterforeningen. De søkte nok ikke for å kunne gå rundt på byen og briske seg med medlemskortene sine, skriver Fredrik Wandrup
Foto: Espen Røst / Dagbladet
FIKK AVSLAG: Sakprosaforfatter Morten Strøksnes fikk sammen med kollega Ivo de Figueiredo avslag på søknaden om medlemsskap i Forfatterforeningen. De søkte nok ikke for å kunne gå rundt på byen og briske seg med medlemskortene sine, skriver Fredrik Wandrup Foto: Espen Røst / DagbladetVis mer

De søkte ikke for å gå rundt og briske seg med medlemskortene sine

Litteraturdebatt på ville veier, skriver Fredrik Wandrup.

«Det strenge skillet mellom fiksjon og sakprosa, som praktiseres så mekanisk av Den norske Forfatterforening, samsvarer ikke med virkelighetens stadig mer hybride uttrykksformer.»

Slik uttrykte forfatteren Jan Carlsen seg i Klassekampen forleden. Bakgrunnen er at Tor Obrestad og Espen Haavardsholm på årsmøtet i Den norske Forfatterforening fikk gjennomslag for å utrede om faglitterære forfattere skal gis adgang til Den norske Forfatterforening.

Spørsmålet er blitt aktuelt etter at Ivo de Figueiredo og Morten Strøksnes, begge bejublede sakprosaforfattere, søkte om medlemskap i foreningen og fikk avslag.

Jan Carlsen fortsetter sitt innlegg i Klassekampen med et varmt forsvar for en rekke personlige sakprosafavoritter, bøker han mener er «på høyde med det ypperste innenfor verdens autoriserte skjønnlitteratur». Den siste karakteristikken gjelder polakken Ryszard Kapuscinski.

Men er det noen som er uenig i at det skrives sakprosa som er litterært sett er like verdifull som gode romaner og dikt? Denne formen for argumentasjon er i beste fall en avsporing.

Sakprosaens egenverdi og betydning har vært poengtert i en rekke sammenhenger de siste åra, blant annet gjennom sakprosaens historie og sakprosaantologier. Da en litterær kanon ble kåret under Norsk Litteraturfestival i 2006, slapp både Snorre, Vinje og Fridtjof Nansen gjennom nåløyet med bøker som ikke er diktning. Praktiseringen av såkalt nyjournalistikk har siden 1960-tallet vektlagt bruken av skjønnlitterære virkemidler i reportasjer og bøker. I den forbindelsen er en tradisjon som strekker seg like langt tilbake i historien som romankunsten, trukket fram i lyset. Peter Englund, sekretær for Svenska Akademien, kunne tidligere i vinter avsløre i Dagbladet at Ryszard Kapuscinski ville fått Nobelprisen om han ikke hadde dødd vinteren 2007.

Det kan umulig være viktig å diskutere hvem som er flinkest til å skrive, skjønnlitterære forfattere eller sakprosaister. Den tida bør være over da diktekunst verdsettes høyere enn det beste av biografier, reiseskildring, historieskriving, essaykunst og så videre.

Jeg går ut fra at Ivo de Figueiredo og Morten Strøksnes ikke vil bli medlemmer av Forfatterforeningen for å gå rundt på byen og briske seg med medlemskortene sine. Med andre ord: Dette er ikke noe litterært norgesmesterskap, men en kamp om statlige støttemidler. Kanskje er den unike norske ordningen med forfatterstøtte urettferdig og ute av takt med tida. Men disse skjevhetene kan ikke rettes opp ved å slåss om hvem som er best. En slik kamp vil i verste fall gi krefter som ønsker å redusere støtten til litteraturen, muligheten til å fiske i rørt vann.

I stedet for at Den norske forfatterforeningen finner ut om enkelte sakprosaforfattere er fornemme nok til å komme inn i diktningens adelskap, bør staten komme på banen. Kulturdepartementet bør utrede om det er mulig å finne ordninger som gir den samme type støtte til sakprosaforfattere som til diktere. Kravet om dette bør komme fra Norsk faglitterær forfatterforening. Det er der skoen trykker.