SPREKE ELDRE: Fra eldresamfunnet The Villages i Florida
Foto: Agnete Brun
SPREKE ELDRE: Fra eldresamfunnet The Villages i Florida Foto: Agnete BrunVis mer

De som bygde landet

Hvem er egentlig de som bygde landet? Siden vi nå engang snakker om dem.

Meninger

Selv for en som er vokst opp i et land med oljefond er det kommet en slags bevissthet om at pengepotten ikke er uuttømmelig. Vi må bestemme hvilke ting vi skal bruke penger på, og være klar over at det at vi bruker masse penger på noen ting betyr mindre penger på andre ting. Det er mange gode formål og mange grupper som er verdige trengende. Og mange konfliktlinjer. Barnefamilier mot de single. By mot land. Investering mot forbruk. Og de yngre mot de eldre.

De eldre ja. Ingen er mer verdig trengende enn de eldre. De har betalt skatt et helt liv, har rett til en verdig alderdom. De er velgere. De er fler enn oss. La oss være helt ærlig her, jeg har selvfølgelig interesser direkte i strid med de eldre.

De har kanskje jobbet hele livet og betalt skatt, men det skal jeg og. Og deres «jobbet hele livet og betalt skatt» er i kroner og øre antakelig mer verdt enn mine tilsvarende antakelig flere år. Olja varer ikke evig.

Men de bygget jo landet. Det er bare rett og rimelig at folk som bygget landet får ta en større del av kaka.

Men hvem bygget landet egentlig? Dette er selvfølgelig oppfølgingsspørsmålet. Det jeg lurer på er: hvilket årstall ble hun født som er den siste som kan bruke sin «bygget-landet»-status i den økonomiske prioriteringsprosessen offentlige finanser er. Det er tross alt viktig å være nøyaktig med gruppetilhørighet når det er folk med en viss gruppetilhørighet som diskuteres.

Å bygge landet er kanskje relatert til politiske prosesser? Det holder i hvert fall ikke å ha vunnet krigen, siden det er yngre folk enn som så i deres rekker. Siden vi snakker om rettigheter i offentlige finanser er det nærliggende å se til folketrygdloven 1967, et slags vannskille i trygdehistorien. Folk med stemmerett i 1967 altså. Før 1969 var myndighetsalderen 21. Kanskje 1946 som naturlig grense?

Eller så kan vi bare stille spørsmålet «var du ferdig med studiene dine i 1968 (på normert tid)». Det er kanskje like ryddig som noe annet. Dessuten liker ingen 68-erne lenger, så det er politisk risikofritt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook