Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

De som dreper ulven

Å stenge trønderne ute fra norsk statsstyre har vært farlig siden Olav den Hellige falt på Stiklestad i år 1030.

Kommentar

Den som ikke kjenner dette landets historie, geografi, natur, ressursfordeling, og vær, kommer aldri til å forstå drivkreftene i norsk politikk. Norge er annerledes skrudd sammen. Vår nasjonsforståelse springer ikke ut av sentralmakten og dens institusjoner og symboler, slik det er vanlig i Europa. Her på berget er det omvendt. Vi er norske fordi vi er nordlendinger, trøndere, vestlendinger, gudbrandsdøler, sørlendinger osv. Bevisstheten om ulikhetene i levekår og kultur er den sentrale tråden i den norske veven. Denne forståelsen er samlende - ikke splittende - slik vi ser det i land som Italia, Spania og Storbritannia der viktige regioner rasler med lenkene.

Styrken i den norske konstruksjonen bygger på ett sentralt premiss: Regioner og distrikter skal både ha en viss autonomi, andel i verdiskapningen og sterk innflytelse på sentralmakten. Vi ser spor etter dette mange steder, f. eks. i distriktspolitikken, oljepolitikken, i landbrukets organisering og i kraftkommunenes inntekter. Ikke minst i valgordningen der både fylkenes folketall og areal er med i beregningsgrunnlaget for mandater til Stortinget. En stemme i Finnmark er mer verdt enn en stemme i Oslo.

Du kødder ikke med dette ustraffet. Reaksjonen på at den utvidede regjeringen Solberg mangler trøndere, er et typisk tegn. Selvsagt er Trine Skei Grande trønder, men hun ble valgt til Stortinget fra Oslo, ikke fra Trøndelag. Og en så mektig region regner det nærmest som en odelsrett å ha folk i enhver regjering.

Episoden er mest en påminnelse om et tyngre fenomen: Regioner, distrikter og utkanter har ikke blitt borte i urbanisering og kulturelt trykk utenfra. For noen år siden var det ikke mange som ville spådd at Senterpartiet kunne bli den nye stjernen i norsk politikk. Både Sp og Frp samler velgere som har brodd mot Oslo, statsmakten, kulturelitene og fordelingen av verdiskapningen. Når mange tusen demonstrerer foran Stortinget for å utrydde ulven, handler det ikke bare om beitedyr, verdifulle viltressurser og trygghet. For disse menneskene tilhører ikke ulven naturen, men staten og de bygrønne politikerne. Ulven er blitt symbol for en politikk som truer bygdefolkets livsform og rett til å være herre i eget hus.

Distriktspolitikken og konflikten mellom sentrum og periferi lever altså i beste velgående. Det skjer til tross for store endringer i næringsgrunnlag og sysselsetting. Siden 1950-tallet har det forsvunnet 800 000 arbeidsplasser i landbruk, fiskeri og skogbruk. Jevnt og trutt har folketallet i mange av de minste kommunene sunket. Sånn sett blir vi stadig likere våre naboland, men vi har fortsatt lavest andel av befolkningen som er bosatt i tettsteder i Norden. I den sammenheng har forskningsleder Svein Frisvoll i Ruralis pekt på at annet fremtredende trekk ved Norge. Over tid har vi hatt befolkningsvekst i alle landsdeler - også de nordligste. Det kan tas til inntekt for at det nytter med en aktiv distrikts- og regionalpolitikk.

Spørsmålet er om det er mulig å opprettholde den særnorske distriktspolitikken samtidig som det foregår en seig strukturrasjonalisering av bosettings- og næringsmønsteret. Det er allerede tydelige tegn på at den historiske konflikten mellom sentrum og periferi flytter på seg. I økende grad ledes kampen mot hovedstadens politiske og økonomiske hegemoni fra folkerike områder som Stavanger-regionen, Bergen og industristedene i Hordaland, byene i Møre og Romsdal og de urbane kjerneområdene i Trøndelag og i Nord-Norge. De egentlige utkantene er blitt mindre synlige.

Motsetningene er ikke bare politiske og kulturelle, de har i høy grad et materielt grunnlag. Som før ligger de norske grunnressursene i distriktene. Det er der vi finner skogen, havet, mineralene, den dyrkbare jorda og utmarkene, elektrisk kraft, landskapene og naturskjønnhet som reiselivet lever av. Skal vi fortsette å utvikle alt dette må det «bo folk i husan». Da må vi både ha spisse ordninger som differensiert arbeidsgiveravgift og investeringsstøtte, men også bredere tiltak innenfor transport og utdanning.

Viktigst er likevel lokalt eierskap, lokal beslutningsmyndighet og lokal rett til andeler av de verdiene som skapes. Det gir ansvar for egen skjebne, stolthet og kulturell bevissthet om distriktenes plass i prosjekt Norge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.