«De som har makten, frykter alltid kunnskap»

«Frys. Vellykket nedfrysning av herr Moro» ble gitt ut i 1992 for å spre kunnskap, men ble for tøff for Sverige. Vi har møtt mennene bak kultboka som nå er kommet på norsk.

Roy Andersson, Kalle Boman og Istvan Borbas er tre svensker som ikke bare står bak filmen «Sanger fra andre etasje», de ga også ut Sveriges beste og merkeligste bok for ungdom. «Frys. Vellykket nedfrysning av herr Moro» ble utgitt, stoppet, lagret og er nå blitt kultbok, nyutgitt med stor suksess.

- Vi ville gi boka gratis direkte til alle niendeklasser i Stockholm, forklarer Istvan Borbas, mens han byr på drammer med skotsk whisky.

Men så kom valget, og så forsvant bevilgningene. Dette var i 1992.

- Vi ble bedt om å lage en kampanje for å få flere ungdomsskoleelever til å søke helse- og sosiallinjer på videregående. De hadde allerede bestilt reklameplass på T-banen og i avisene, men vi ville gi de unge en trykksak. Og så vokste den i omfang og fordypning, fortsetter Kalle Bomann.

Dobbeltmoral

- Tanken, sier Roy Andersson, - var at alle som vokste opp i Stockholm i hvert fall skulle ha fått ei bok i sitt liv.

- I Norge gir vi alle barn et par ski.

Roy Andersson: Er det sant? Det er noe fint med det.

Kalle Boman: Slik var det med svømmeundervisning i Sverige. Men det har de lagt ned.

Roy Andersson: Vi stilte oss spørsmålet: «hva er helse og omsorg?». Det må gjelde et menneskes helse, hennes funksjoner, hennes vitalitet. Som i den erotiske historien «Slakteren».

Istvan Borbas: Han som var sjefen sa at den historien bare skulle være med over hans lik. Men den er der, og han lever fortsatt.

Roy Andersson: Man hadde foretatt undersøkelser som viste at ungdom visste lite om seksualitet, men da vi kom med «Slakteren» ville de ikke ha den med. Det er dobbeltmoral.

Istvan Borbas: Dessuten var den skrevet av en kvinne og vi trengte flere tekster av kvinner, så det passet også bra.

Helhetlig

«Frys» er en dobbel antologi. Den er en billedbok med en samling av noen av vår sivilisasjons sterkeste fotografier. Samtidig er den en antologi av menneskenes tekster gjennom to tusen år. Til sammen gir de to en helhetlig opplevelse, nærmest en mirakelkur av visdom og synsinntrykk, for å sitere Fredrik Wandrups omtale.

Kalle Boman: Vi arbeider jo til vanlig med film, så da vi skulle lage denne boka, jobbet vi som vi jobber med film. Vi hengte opp oppslagene etter hverandre på veggene, og så flyttet vi rundt på rekkefølgen og redigerte til det ble riktig. På slutten hadde vi laget en hel labyrint inne i studio, der man kunne gå gjennom boka.

Istvan Borbas: En skole som var blant dem som fikk boka først var en såkalt «versting»-skole. Elevene fikk boka, og så fortalte læreren at hun kunne høre disse «verstingene» stå ute på gangen og diskutere om Dostojevskij eller Seneca hadde den sterkeste teksten. Det var da vi skjønte at vi var inne på noe riktig.

Roy Andersson: Den er jo sortert etter tema: Den handler om humanisme, rasisme, vår forakt for svakhet. Livets mening. Når du er femten er du opptatt av slike spørsmål. Noen trodde elevene skulle kaste boka, i stedet forsvant den. Alle beholdt sin - den kostet 500 kroner i antikvariatene, men ingen solgte.

Varer lenge

- Boka er sterk - rystende bilder og krevende tekster. Blir den ikke for vanskelig for noen?

Roy Andersson: Det der er vel et klassisk pedagogisk feilgrep. Å undervurdere menneskenes vitebegjær og leselyst. Jeg kan huske nok av eksempler på slikt fra min egen skoletid. I den alderen søker man jo etter utfordringer, man vil teste ut hvor grensene går. Så viser vi et bilde av ei enorm hormonelt manipulert ku, og setter det ved siden av en tekst av Sartre. Og de eneste som reagerte var en gjeng leger, for de kan ikke se hva det har med helse- og omsorgsfagene å gjøre.

Kalle Bomann: Og dette er ei bok de kan ha lenge. Jeg har hørt på Bob Dylan i mange år, og når jeg hører på «Forever Young» i dag betyr den noe annet enn på sekstitallet. Både for Dylan og for meg. Slik disse tekstene kan forstås på nye måter når man leser dem på nytt.

Kunnskap

- Hva er formålet med denne boka?

Roy Andersson: Å spre kunnskap. Jo mer man vet, jo lettere kan man forstå andre. Men de som har makten, frykter alltid kunnskap. Folk med kunnskap er vanskeligere å manipulere. De er ikke et like lettvint bytte for demagogi eller salgstriks.

Kalle Boman: Apefellen er et bilde på det. De fanger aper ved å legge en nøtt i et glass, og når apen holder rundt nøtten, får den ikke hånda ut. Der står den om så en løve kommer for å spise den, for den vil så gjerne ha nøtten. Veldig mye i markedet i dag fanger oss slik, og vi må lære oss å gjenkjenne de nøttene.

- Det er en alvorlig bok?

Roy Andersson: Alvorlig ja, men ikke humørløs. Kalle Bomann: Det finnes en språklig felle et sted i de ordene. Alvor er jo ikke det motsatte av moro eller glede. Ta VM i fotball. For dem som er interessert er det jo alvor, hvis ikke hadde man ikke hatt noen glede av det. Å ikke ta noe på alvor, det er feigt. Jeg husker da jeg var barn. Hvis man ikke tok leken på blodig alvor var det da ikke noe moro?

Roy Andersson: Vi var i Vigelandsparken i går. Og der er det en skulptur, to eldre mennesker, hun lener seg mot ham, og hos ham kan man se en blodåre i panna.

Kalle Boman: Og det er hogd i granitt! Ikke bare unge sterke mennesker, men eldre. Det må være godt å gå der når man trenger å forstå. God kunst er slik: et verktøy til å se verden slik den virkelig er.