BYGGES FOR LITE: Det bygges mindre, samtidig som vi blir stadig flere, særlig i byregionene, skriver kommentator Kjetil Rolness. Her bygges det nye boliger på Skøyen i Oslo. Foto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix.
BYGGES FOR LITE: Det bygges mindre, samtidig som vi blir stadig flere, særlig i byregionene, skriver kommentator Kjetil Rolness. Her bygges det nye boliger på Skøyen i Oslo. Foto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix.Vis mer

De som ikke bygger landet

Norsk boligpolitikk er blitt en underlig blanding av blindsone, bakvendtland og tomteområde i påvente av regulering.

UNGDOMSOPPRØR er noe ungdommen bør finne på selv, i hvert fall slik vi mener å huske det fra den gang aktiviteten var populær. Opprør pleide også være noe som utfordret systemet, kapitalen, menn med makt og dress.

Slik er det ikke på dagens usosiale og ungdomsfiendtlige boligmarked. Der er oppviglerrollen overlatt til pengemaktas mediesynsere - sjefsøkonomene i store finanskonsern. «Vi trenger et ungdomsopprør!», sa Harald Magnus Andreassen fra First Securities til Dagens Næringsliv i november i fjor. Med slike fiender, hva skal rød ungdom med venner?

BOLIGPRISENE i Oslo steg åtte prosent i fjor, nærmer nå seg rekordnivået fra 2006 og «skal» opp i samme takt i årene framover, ifølge spåmenn. Samtidig krever bankene større egenkapital av lånetakere etter pålegg fra Finanstilsynet. Dermed blir du enda mer avhengig av egen velstand eller slektas veldedighet for å entre boligmarkedet. Alternativet er å betale halve månedslønna på Europas minst regulerte leiemarked, mens prisene stiger dobbelt så fort som du sparer. Hjemmekos med bismak: For dumt å leie, for dyrt å kjøpe.

GIFT DEG med noen som eier eller tjener bra. Enslige førstegangskjøpere med gjennomsnittlig inntekt har ikke lenger råd til en liten leilighet sentralt i Oslo. Neida, vi vet: det er ingen menneskerett å bo på Majorstua eller Grünerløkka. Men samfunnet tjener mye på at folk bor noenlunde nær jobben, og deler bomiljø med andre som ikke bare ligner på dem selv. Horder av pendlende «boligflyktninger» er ingen god framtidsmusikk. Heller ikke en eksklusiv sentrumsghetto for høyinntektshusholdninger - i en allerede segregert hovedstad. Snart er ikke Oslo den delte byen - bare den dyre byen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi BYGGER for eliten» sukker Martin Mæland, konsernsjef i OBOS. «Jeg har gitt klar tilbakemelding til mine eiere at det nesten ikke er mulig å bygge for mannen i gata lenger,» samstemmer Baard Schumann, direktør i Selvaag Bolig. «Nye bygg blir for de med mye penger.» Men hva gjør bygg dyre? Eller dyrere enn de behøver å være? Bransjefolk er enige også om dette: Mangelen på boligpolitikk.

For få tomter, for langsom sakbehandling, for krevende regelverk. Derfor bygges det mindre, samtidig som vi blir stadig flere, særlig i byregionene. Svensker og polakker skal også bo! Oslo trenger 5000 nye boliger i året, og det bygges 1000. Regnestykket er enkelt: Lav byggeaktivitet + høy befolkningsvekst = stigende priser i overskuelig framtid, selv med økt rente.

DET VAR ENGANG en aktiv, ambisiøs boligpolitikk. Helt inn på 80-tallet sørget kommunaldepartementet for at kommunene klargjorde tomter. Og bygg reiste seg i stor stil. I dag skylder staten på kommunene, men begge parter innfører forsinkende og fordyrende regler. Nye boligpolitiske tiltak ser ut til å være rettet mot boligbygging.

Oslo kommune har bestemt at halvparten av nye boliger skal være over 80 kvm, slik at småbarnfamilier kan bli eller flytte til byen. Men slike leiligheter koster 3,5 millioner, mer enn de fleste nyetablerte par kan betale. Samtidig virker vedtaket prisdrivende, også på mindre og mer etterspurte leiligheter.

I tillegg kommer skjerpede regler om alt fra «tredjepartskontroll» til miljø, energi og parkering. Samt kravet om «universell utforming», dvs. full tilgjengelighet for rullestolbrukere i alle leiligheter, uten unntak. Idealisme hinsides all fornuft, på boligkjøpernes bekostning: leilighetene blir en halv million dyrere.

VAR DET MENINGEN? Hvem har styringen? OBOS-sjefen snakker om pulverisering av statlig ansvar. Ingen offentlig etat har overordnet ansvar for at det bygges nok boliger. Og i hvert fall ikke til en rimelig pris. Kommunalminister Liv Signe Navarsete bekreftet nylig at ambisjonen fra Soria Moria om gjenreising av den sosiale boligpolitikken er erstattet med «målrettede», behovsprøvde tiltak: «Det handlar om å sikre butilhøva for vanskelegstilte grupper.» Dette er også rollen til Husbanken, som før var for folk flest. Boligpolitikken, som Berge Furre kalte «juvelen i den sosialdemokratiske orden», er redusert til sosialpolitikk.

SMÅTT OG KORTENKT. Boligene er en del av landets infrastruktur, som myndighetene ellers ønsker å overvåke, styre og vedlikeholde for at samfunnet skal fungere. Bolig er et fundamentalt velferdsgode, noe hver borger burde ha rett til å disponere (antall bostedløse i Norge: stabilt over 6000), dvs. leie eller eie til en levelig pris. Boligen er dessuten et hjem, viktig for både folkesjela og folkehelsa. Det hjelper ikke. Bolig anses stilltiende, av våre politikere, alle like tro mot eierlinja, som et privat investeringsobjekt. Og på markedet er hver overlatt til seg selv, med de penger man har og den risiko man tar.

Protestene burde komme fra venstresiden. Og ja, vi hører noen pip fra Heikki Holmaas, AUF, Fagforbundets Ungdom. Men talen er klarere fra kapitalsiden. «Jeg klør meg i hodet, og kan ikke forstå hvorfor ikke flere politikere velger økt boligbygging som fanesak. Folk på utkikk etter bolig i Norge presses fra alle kanter, og det vil bare bli verre i 2011,» sier Jan Andreassen, sjefsøkonom i Terra-Gruppen, som - trolig for å få noen til å våkne - foreslår å bygge ny hovedstad på Eidsvoll.

Både han og du og jeg vet hvorfor politikken uteblir. Åtte av ti eier egen bolig og kan leve med verdistigningen. Men hvorfor er det finanseksperter som påpeker det urimelige og urettferdige ved dagens boligmarked, og som oppfordrer til å grave i grøfter, sprenge i fjell og tenke stort på boligfeltet? Hvorfor er det ikke sosialøkonomen som styrer landet?