Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

De som krabber nederst

Bunnfiske får en ny betydning etter Dagbladets avsløring i dag.

Kommentar

«Han elsket Norge og den norske naturen så høyt at han en dag ville ta med seg kona og Timofei og flytte hit.»

Dagbladet Magasinet forteller i dag en hjerteskjærende historie om ukrainske Dimitrij Kravtjsenko. Drevet av krig, fallende lønninger, valutakurs og arbeidsløshet i hjemlandet, søkte Dimitrij lykken som snøkrabbefisker i Barentshavet. Det var da han mønstret på i Båtsfjord i Finnmark, at Dimitrij sendte hilsener hjem til kona og sønnen om det han trodde var starten på et eventyr. Men de par idylliske dagene mellom trehusbebyggelsen i Båtsfjord skulle vise seg å være starten på et mareritt.

Dette er en historie om en menneskeskjebne, med det danner også bakteppet for en svært mye omtalt strid mellom Norge og EU. Det dreier seg om fangstrettigheter til snøkrabbene i farvannene rundt Svalbard, og i potten ligger også eventuelle rettigheter til olje- og gassforekomster på havbunnen. Saken behandles nå i Høyesterett, og dom ventes innen kort tid.

Vår dokumentar i dag avslører helt elendige arbeidsforhold om bord på båter fra den såkalte EU-flåten som gått i dette fisket, som har sikret store verdier til et norsk kystsamfunn, og som har gått rettens vei for å kunne fortsette fisket. Hvor arbeiderne om bord skal ha måttet jobbe i opp til 16 timer i strekk, hver dag, med lite ferskvann og hvor provianten ble så knapp at mannskapet skal ha måttet spise agn, altså frossen akkar. I bitende kulde på dekk med sjøsprøyt og minus 15, sto Dimitrij i vanlige sko, fordi han hadde for store føtter til passe inn i arbeidsutstyret.

Eierforhold og arbeidskontrakter er et ugjennomtrengelig villnis. Båten Dimitrij Kravtsjenko jobbet på, seilte med latvisk flagg, eid av et latvisk selskap, som igjen var eid av et litauisk selskap som på papiret er eid av en russer. Arbeidskontrakten hans var med et selskap på Seychellene, mens lønna ble betalt fra en bank i Sør-Korea. Eksperter mener strukturen er laget for å pulverisere ansvar og hindre arbeidstakere fra å ha reelle rettigheter.

Dermed har det også så langt blitt umulig for enka til Dimitrij Kravtsjenko å få utbetalt noen form for erstatning etter at mannen forsvant fra skipet mens det seilte under oppdrag.

I internasjonal sammenheng er fiskerivirksomhet beryktet for problemer med ulovlig fiske, sosial dumping og hvitvasking av penger. God forvaltning av ressursene krever internasjonalt samarbeid, og Norge deler på forvaltningen av de fleste av våre fiskeressurser med andre land. Det har fungert ganske godt, også i samarbeid med EU. Tidlig på 2000-tallet sikret EU og andre stater en viktig avtale om havnestatskontroll i Europa, for å ha oversikt over fiskerforvaltningen. I kjølvannet av dette gikk tjuvfisket i Barentshavet drastisk ned.

Vår artikkel i dag viser at det likevel ikke på langt nær er gjort nok. Helt konkret river den ned legitimiteten til EU-flåten som nå kjemper om fangstrettigheter rundt Svalbard, men den er først og fremst et bilde på nærmest slaveliknende forhold til sjøs – også i våre farvann. Tilstander som Norge tilsynelatende har et nokså ubevisst forhold til, selv om vi også selv profitterer på den. Ordføreren i Båtsfjord forteller til Dagbladet Magasinet i dag at saken om Dimitrij Kravtjsenko opprører ham, men sier samtidig at kommunen ikke har gjort noe som helst for å undersøke forholdene på disse båtene.

Har vi et ansvar? Kan vi bare godta sosial dumping utenfor kysten vår? Vi kan begynne å rydde i egen bakgård. Kompliserte selskapsstrukturer som tilslører reelle eierforhold, er designet for å hindre regulering og ansvarliggjøring. Selv ikke Norge har vi fått på plass et skikkelig aksjeregister som gir full gjennomsiktighet. Et midlertidig er kjempet på plass av ivrige journalister, et permanent stanger for tida i veggene mellom ulike departementer og komitébehandlinger i Stortinget.

I tillegg kan vi ta et større ansvar internasjonalt. Erna Solberg er leder for FNs havpanel, hvor kongstanken er å sikre bærekraftig forvaltning av ressursene til havs. Det må også inkludere bærekraft for dem som skal jobbe der. Å leve i iskald sjøsprøyt, spise agn og forsvinne til havs uten erstatning til din etterlatte datter og kone, det er ikke et liv. Det er en straff, hvor Norge har medansvar og må bidra til å hindre mer urett.