GÅR BESTANDIG FORBI: Florentina Corina Stamate fra Moldova sitter på Egertorget i Oslo og ber om hjelp fra forbipasserende. Hun var nære på å bli kriminell.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
GÅR BESTANDIG FORBI: Florentina Corina Stamate fra Moldova sitter på Egertorget i Oslo og ber om hjelp fra forbipasserende. Hun var nære på å bli kriminell. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

De som lever på knærne

Det finnes mennesker rundt oss som sulter. Bryr jeg meg? Njaei, egentlig ikke.

Meninger

Kuet av alt livet har slengt hans vei, bukker han bestandig forsiktig mens jeg stresser forbi. Han sier ingenting, ber meg ikke om noe - han bare sitter der, ydmyk i blikket med skittflekker, søvnige øyne og visne skjeggstubber. Jeg ser ham, hver dag ser jeg ham, men jeg gjør som ingenting.

Etter noen sekunder med hjertevondt tar apatien over igjen. Fordi han ble født i Romania, tilhørerende en forhatt etnisk minoritet, skal livet hans alltid være en beinhard kamp for å skaffe mat og tak over hodet til seg og sine. Det finnes mennesker blant oss som lever på knærne, og en av dem sitter like utenfor blokka der jeg bor.

Bryr jeg meg? Njaei, egentlig ikke. Altså, jeg liker å tro at jeg gjør det, men helt ærlig, sånn mellom oss, så er vel det en løgn. Vi kan slå ut med armene, si vi ikke har småpenger akkurat nå og med det skyve andres elendighet videre på nestemann, men dersom synet av sult og fattigdom virkelig rørte ved oss, så hadde vi gjort noe med det.

Et samfunn kan defineres ut ifra hvordan de svakeste behandles, og i februar var Norge et marginalt agrarparti unna å forby fattigdom. Hadde ikke Senterpartiet snudd, ville Stortinget innført et nasjonalt tiggeforbud. Historien ville neppe vært nådig mot oss om vi på middagshøyden av oljerikdommen vår kriminaliserte de svakeste på den måten.

Dersom vi skal skjermes fra fattigdom simpelthen fordi vi ikke orker å ta stilling til andres nød, så har vi mista noe urnorsk som ikke engang ett tusen langrennsgull kan skaffe til veie. Det er vanskelig å kalle et samfunn som gjør det ulovlig å be om hjelp for et humant sted å leve. Så selv om vi mener godt, er vi kanskje ikke alltid like gode.

Jeg gikk i alle fall forbi ham i dag også, unngikk øyekontakt og lata som jeg fikla med mobilen - et triks som fungerer hver bidige gang. Han må tro jeg lever i den mobilen.

Noen sekunder med selvransakelse og skrikende samvittighet, men det går fort over altså, og så er det et helt døgn til neste gang jeg må akseptere at mennesker sulter utenfor kjøkkenvinduet mitt.