Selger: Styreleder i Orkla Stein Erik Hagen under åpningen av Elkem Solar solcelle fabrikk i 2009. Foto: Tor Erik Schrøder / Scanpix
Selger: Styreleder i Orkla Stein Erik Hagen under åpningen av Elkem Solar solcelle fabrikk i 2009. Foto: Tor Erik Schrøder / ScanpixVis mer

De som selger Norge

Elkem er solgt til et selskap som kontrolleres av Kinas kommunistparti. Det reiser spørsmål om betydningen av nasjonalt eierskap, skriver John O. Egeland.

SALGET AV ELKEM til det kinesiske selskapet Bluestar har ikke framkalt mer enn noen skuldertrekk i den offentlige debatten. Salget må vi bare akseptere, sier næringsminister Trond Giske under henvisning til at Norge har investeringer i utlandet for 3100 milliarder kroner. Den tidligere Orkla-sjefen Finn Jebsen er vesentlig kvassere og tettere på målet når han sier at problemet ikke er at Kina kjøper Elkem, men at Orkla selger selskapet. Slik kan vi se to problemer: Transaksjonsøkonomiens kortsiktighet og mangelen på en nasjonal strategi for næringsutvikling.

ETTER AT DEN TIDLIGERE kolonialkongen Stein Erik Hagen ble dominerende aksjonær i Orkla, har det jevnt gått nedover med selskapet. Fra å være et industrikonglomerat med vedvarende og meget høy lønnsomhet, er Orkla i dag så svekket at eierne stadig må selge vekk deler av virksomheten. Den siste transaksjonen i Elkem er egentlig et restsalg. Så seint som i 2009 ble vannkraftkraftverk til en verdi av seks milliarder kroner solgt unna. Som alle vet: Den som selger vannkraftverk i klimakrisens tidsalder må enten ha desperat behov for penger, eller hjerneblødning. Fasit er uansett at Orkla selger høyteknologi og sitter igjen med makrell i tomat. Verst av alt: Denne konsentrasjonen om «merkevarer» er det uttalte målet.

ELKEM BLE STIFTET i 1904 med industrigründeren Sam Eyde som frontfigur. Samme mann var sentral da Norsk Hydro så dagens lys. På denne tida ble etablering av avansert teknologisk industri betraktet som en viktig del av nasjonsbyggingen. I 1909 ble konsesjonslovene vedtatt etter langvarig politisk kamp. Formålet var å stoppe store utenlandske firmaer i å kjøpe opp og kontrollere norske naturressurser. I dag betrakter mange ledere i næringslivet slike hindringer som bakstreverske. Det er kanskje bekvemt, men ikke særlig klokt. I dag handler nasjonal strategi ikke om flagget eller om proteksjonisme, men om frihet til å gi den økonomiske og politiske utviklingen retninger vi selv har innflytelse over. Å la styringen skje etter auksjonsprinsippet, er invitasjon til opphørssalg. Er det noen som har skjønt dette, er det kineserne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MED UNNTAK AV enkelte skatteparadiser, har de fleste land grenser for utenlandsk eierskap. Det handler selvsagt om kontroll med vitale ressurser og virksomheter. Men like mye er det uttrykk for behovet for en eierklasse med aktiv tilknytning til nasjonalstaten og dens institusjoner. Ikke noe land kan bygges av politikere og byråkrater alene. Økonomien og statsinntektene er avhengig av eiere og ledere i næringslivet som er skapende, framsynte og langsiktige. Samtidig har næringslivet behov for klare lover, et godt utdanningssystem, økonomiske rettigheter og framsynt politikk. Når denne balansen fungerer, blir nasjonalstaten og dens rammeverk en konkurransefordel i den globale virkeligheten.

DET NASJONALE ER ikke viktig fordi det gir mulighet til å gå med en annen bunad enn svenskene. Nasjonalstaten er viktig fordi det er den som vedtar og opprettholder rammene rundt våre liv. Da er det viktig at kontrollen ikke utvannes eller i for stor grad overlates til andre.

EN NASJONAL STRATEGI for næringsutvikling er derfor helt nødvendig. Det behøver ikke innebære noen økning av den statlige eierandelen i finans eller industri. Den andelen er allerede høy. Strategien må ta sikte på å fremme utvikling og vekst, særlig gjennom satsing på forskning og infrastruktur. Gode økonomiske vilkår er viktig, men på det området kan velferdsstaten Norge aldri hevde seg i konkurransen med land som bruker fattigdom og undertrykking som nasjonale konkurransefordeler. Gode arbeidsplasser og et høyt kunnskapsnivå er dessuten fortrinn som har bedre nasjonal forankring enn den flyktige finanskapitalen.

SELVSAGT SKAL selskaper og personer fra andre land kunne drive næringsvirksomhet i Norge, slik vi gjør det utlandet. Norge er i ekstrem grad avhengig av en åpen økonomi. Å gjøre oss selv bedre i konkurransen, er likevel en bedre strategi enn å selge det beste vi har.