SALGET AV ELKEM til det kinesiske selskapet Bluestar har ikke framkalt mer enn noen skuldertrekk i den offentlige debatten. Salget må vi bare akseptere, sier næringsminister Trond Giske under henvisning til at Norge har investeringer i utlandet for 3100 milliarder kroner. Den tidligere Orkla-sjefen Finn Jebsen er vesentlig kvassere og tettere på målet når han sier at problemet ikke er at Kina kjøper Elkem, men at Orkla selger selskapet. Slik kan vi se to problemer: Transaksjonsøkonomiens kortsiktighet og mangelen på en nasjonal strategi for næringsutvikling.

ETTER AT DEN TIDLIGERE kolonialkongen Stein Erik Hagen ble dominerende aksjonær i Orkla, har det jevnt gått nedover med selskapet. Fra å være et industrikonglomerat med vedvarende og meget høy lønnsomhet, er Orkla i dag så svekket at eierne stadig må selge vekk deler av virksomheten. Den siste transaksjonen i Elkem er egentlig et restsalg. Så seint som i 2009 ble vannkraftkraftverk til en verdi av seks milliarder kroner solgt unna. Som alle vet: Den som selger vannkraftverk i klimakrisens tidsalder må enten ha desperat behov for penger, eller hjerneblødning. Fasit er uansett at Orkla selger høyteknologi og sitter igjen med makrell i tomat. Verst av alt: Denne konsentrasjonen om «merkevarer» er det uttalte målet.