I FELT: Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (i midten) reiste i fjor landet rundt for å lytte til og lære av godt integreringsarbeid - og møte menneskene som gjør det mulig. Første stopp på turneen var Pakistansk kulturforening i Skedsmo rett utenfor Oslo. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
I FELT: Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (i midten) reiste i fjor landet rundt for å lytte til og lære av godt integreringsarbeid - og møte menneskene som gjør det mulig. Første stopp på turneen var Pakistansk kulturforening i Skedsmo rett utenfor Oslo. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Debatt: Innvandring

De som sprer rasisme og splittelse angriper hjerte og lunger i det norske samfunnet

Debatten om innvandring overdøves av de mest ekstreme synspunktene.

Meninger

I dagene og ukene etter 22. juli skjedde det noe spesielt. Fra debattfelt, sosiale medier, samtaler, var det en endring i tonen. Folk luftet sin egen usikkerhet. I møte med det utenkelige og grusomme gikk mange gjennom egne standpunkter og meninger, flere av dem offentlig. Det var lett å tenke at noe var forandret etter det som skjedde.

Dette unntaket i måten å diskutere på, varte dessverre bare noen uker. Nå er det vanskelig å tro at det noensinne oppsto. Vi har fått et debattklima, spesielt på nett, hvor det er dagligdags å stemple folk som quislinger og landsforrædere. I et slikt klima er det fristende å innta en ekstremposisjon: Å enten være for eller imot. Å gi sin tilslutning eller vise sin avsky. Det krever minimum av innsats, og gir maks uttelling når det kommer til posisjonering og oppmerksomhet.

Det pågår en viktig debatt om konsekvensene av innvandring. Debatten overdøves dessverre av de mest ekstreme synspunktene – særlig i sosiale medier. På det ene ytterpunktet forfektes nasjonalistiske holdninger der Norge framstilles som et etnisk og kulturelt homogent samfunn, som forsøkes ødelagt av «de fremmede».

I den andre ytterligheten er en blind multikulturalisme, der toleranse for ulikhet i realiteten blir normløshet og fare for parallellsamfunn. Sannheten er at et flerkulturelt samfunn beriker oss, og utfordrer oss. Begge deler må vi tørre å si høyt. Tiden er kommet for å snakke høyt med mild stemme.

De som sprer rasisme og splittelse forsvarer ikke Norge, men angriper hjerte og lunger i det norske samfunnet. Vi må ha toleranse for mangfold, men også en trygg ramme av felles normer og verdier som gjelder for alle. Vi må sikre enkeltmenneskers frihet til å tro og leve på ulike vis. Men vi må også sikre frihet fra undertrykkelse i religionens eller kulturens navn.

Noen prøver å framstille en slik posisjon som Ole Brumm-naivitet. I virkeligheten er balansegangen alt annet enn naiv. Regjeringen har for eksempel innført forbud mot ansiktsdekkende plagg i undervisningssituasjoner. Det gjør vi for å sikre god kommunikasjon og opplæring for alle elever og studenter. Men vi ønsker ikke et statlig klespoliti.

Det vi aldri kan godta, er en religiøs praksis eller kulturelle normer som krenker menneskers rettigheter. Vi må støtte unge gutter og jenter som ønsker å kle seg som de vil, danse som de vil og gifte seg med den de vil.

Idealene om å støtte opp om minoritetskultur er gode. Men de strekker ikke alltid til. Kampen mot negativ sosial kontroll er et eksempel.. Ingen kultur eller religion kan rettferdiggjøre vold og overgrep. Alle som prøver skal få motstand.

Toleranse for mangfold betyr heller ikke at vi skal utslette norsk identitet og kultur. Kristen tro og kulturarv står i en særstilling i Norge. Derfor skal undervisning om kristendom ha en sentral plass i skolen, og vi oppfordrer skolene til å arrangere skolegudstjenester i julen.

Lever du i et demokrati må du tåle at følelsene dine blir krenket. Det er misforstått toleranse om vi slutter å gå rundt juletreet for å unngå å støte noen.

I virkeligheten handler toleranse om å lære oss å leve med og utstå holdninger og ytringer vi ikke liker. Alle som har vært i et familieselskap bør ha god trening. I andre europeiske land ser vi en sterkere polarisering, og at segregering og parallellsamfunn skaper uro og utrygghet. Vi bør gjøre alt vi kan for å hindre at det samme skjer i Norge. Det gjør vi ikke ved å nekte folk å være seg selv, eller å skrike til hverandre, men ved å finne en felles bærekraftig balanse mellom rettigheter og plikter.

Vi har innført obligatorisk opplæring i norsk og samfunnsfag i asylmottak. Vi har også innført krav om språk og kunnskap som vilkår for oppholdstillatelse og statsborgerskap. Ikke for å holde noen utenfor, men for å få flere inn i samfunnet og fellesskapet. Vi må få flere innvandrere i jobb.

Det krever en stor innsats fra den enkelte selv, men også at vi som samfunn stiller opp med like muligheter for alle, uansett bakgrunn. Derfor reformerer regjeringen for eksempel kvalifiseringsordningene, for å sikre at innvandrere har den kompetansen de trenger. For å sikre like muligheter har vi også en aktiv politikk for å inkludere flere barn med innvandrerbakgrunn i barnehagen.

Tidligere advarte man mot dette, fordi man anså det som en assimileringspolitikk som truet minoritetsbarnas kulturelle identitet. Nå ser vi at den sosiale reisen inn i det norske samfunnet starter med mulighet for lek, samspill og læring og utvikling sammen med andre barn. Kanskje har nettopp barn og unge, født og oppvokst i Norge, med to innvandrerforeldre, mye å lære oss om fellesskap og frihet i det moderne Norge. De som tar et sosialt kvantesprang inn i det norske samfunnet, gjennom sterkt driv mot utdanning. De som har med seg foreldrenes kultur, men som først og fremst føler seg norske og hjemme i Norge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.