I dagene og ukene etter 22. juli skjedde det noe spesielt. Fra debattfelt, sosiale medier, samtaler, var det en endring i tonen. Folk luftet sin egen usikkerhet. I møte med det utenkelige og grusomme gikk mange gjennom egne standpunkter og meninger, flere av dem offentlig. Det var lett å tenke at noe var forandret etter det som skjedde.

Dette unntaket i måten å diskutere på, varte dessverre bare noen uker. Nå er det vanskelig å tro at det noensinne oppsto. Vi har fått et debattklima, spesielt på nett, hvor det er dagligdags å stemple folk som quislinger og landsforrædere. I et slikt klima er det fristende å innta en ekstremposisjon: Å enten være for eller imot. Å gi sin tilslutning eller vise sin avsky. Det krever minimum av innsats, og gir maks uttelling når det kommer til posisjonering og oppmerksomhet.

Det pågår en viktig debatt om konsekvensene av innvandring. Debatten overdøves dessverre av de mest ekstreme synspunktene – særlig i sosiale medier. På det ene ytterpunktet forfektes nasjonalistiske holdninger der Norge framstilles som et etnisk og kulturelt homogent samfunn, som forsøkes ødelagt av «de fremmede».