De som vil forandre verden

VED FN toppmøte på høstparten om tusenårsmålene og vinterens ministermøte i WTO har også Norge en mulighet til å påvirke politikken, i motsetning til ved G8-møtet. I stedet er de som brenner for utviklingsspørsmål her i landet, nemlig nasjonal-aktivistene i Attac og de veldedige i KrF, for uenige til å samle seg om slagkraftige politiske krav som også får klangbunn internasjonalt.

NASJONAL-AKTIVISTENE: Attac ble konstruert for å ta kampen opp den globale urettferdigheten, dessverre har de siste årene vært preget av flere skjebnesvangre feilskjær for den norske forgreiningen. Først ved å gå bort fra å fokusere på smale krav med bred politisk tilslutning, deretter ved å fokusere på norske forhold for å synliggjøre en global urettferdighet. «2005-alliansen», som støttes av enkelte organisasjoner på venstresiden, anført av Attac og LO i Oslo, ønsker å sette fokus på norsk nyliberalisme før Stortingsvalget. Det er ikke vanskelig å være enig i at man bør bekjempe den ukritiske hyllingen av de nyliberale dogmatikerne som sitter med bukten og begge endene. De vil imidlertid neppe oppnå noe annet enn å bli en spydspiss for særinteresser i LO.Dermed reduseres motstanden til en rituell rekke med utspill fra kunnskapsrike intellektuelle uten kraft til å forandre norske posisjoner på avgjørende områder som global handel og u-landsgjeld. I skyggen står grasrotorganisasjonen i sør og skriker etter konkret, politisk forandring.

DE VELDEDIGE: Her finner vi de velmenende «forbildene» som er opptatt av «verdia». Først og fremst representert ved KrF. De er dannede nok til å forstå at man bør gi bistand. Ja, at det er en moralsk plikt for hvite overskuddsmennesker å bry seg om fattigdommen i Afrika. På mange måter lever de fortsatt på Band Aids 1985-nivå. Denne gruppen er en gruppe dypt konservative mennesker som egentlig trives best med at ting forblir som de alltid har vært. Segmentet kjennetegnes ellers av at de blir spake når man krever grunnleggende politisk forandring i utviklingsspørsmål, all den tid det avkrever konfrontasjon med den internasjonale makteliten og ikke kan reduseres til fromme formaninger om promiller på bistandsbudsjettet.

HÅPET FOR RESTEN av året får være at man kan samle dem som brenner for utviklingsspørsmål om et par avgjørende politiske slag. Her er noen: En global politikk som tar klar avstand fra en eksportsubsidiering som ødelegger landbruket i sør, en klar norsk motstand mot privatisering av offentlige tjenester som betingelse for gjeldsslette, og et klart ja til salg av IMFs gullbeholdning. Dette er smale krav med potensial for bredt politisk trykk, en resept som burde foreskrives for så vel norske som internasjonale idealister.