De søte, små rosa

Torsdag spiller Spice Girls sin første konsert på norsk jord. Men det som skal skje er ikke nødvendigvis så nytt. Gruppa gjør showet sitt, fansen hyler seg helseløse og vi musikkskribenter blir neddynget av hatbrev.

Jeg merker det stadig. Det kan være i en konfirmasjon hos en fetter, det kan være på café på Grünerløkka, på kurs i Fredrikstad, i kantina eller andre steder man møter folk. Du kommer i snakk, prater om vær, vind og VM. Hyggelig kan det også bli. Inntil det uunngåelige spørsmålet kommer: Hva holder du på med, da? Det er da jeg svarer det jeg må svare. Og så kommer responsen:

«Jasså, du er musikkjournalist! Ja, det må jo være en grei jobb. Du får et par plater i posten, rusler på en eller annen konsert, og så skriver du det som måtte falle deg inn. Tjener bra også, har jeg hørt. En slik jobb kunne jeg tenkt meg også... bla, bla, bla.»

Det er ikke nedlatende, det er ikke det. Det er mer den følelsen av at disse menneskene man møter på sin vei innbiller seg at yrket man utfører er så latterlig enkelt og bekymringsløst.

Jeg sier det sjelden høyt, slik i sosiale sammenhenger, men de aner altså ikke hva de snakker om. Hadde de sett postkassene til vår yrkesstand, hadde de hørt våre telefonsvarere og hadde de hatt tilgang til våre e-post-kasser, så ville de opplevd det helt annerledes.

For da ville de sett de søte, små rosa konvoluttene: «Hei, du din gamle gris! Hvordan våger du, din idiot, å si noe stygt om Backstreet Boys!! 50-åringer som deg (jævla kødd!!!) burde holde deg (feit er du vel også) unna konserter som er til for ungdommer som oss. BSB is the best! Fy faen, jeg hater deg, stygg, stygg, stygg, jeg haaaaaaater deg!!!!!!»

Så gjenstår det å se hvordan det går på torsdag. Skulle jeg som musikkanmelder ende opp med et terningkast i de nedre regioner, er jeg fristet til å håpe at den norske Spice-fansen er like ung som gruppas tilhengre på turnéåpningen i Dublin i februar. Der var de fleste under skolepliktig alder, og slik sett ikke i stand til å skrive brev - selv ikke de søte, små rosa...