EØS-midlene:

De stille milliardene er Norges europeiske hodepine

Norge har gitt 38 milliarder kroner i EØS-midler for å bygge opp bedre styresett. Vårt eget dårlige styresett har svekket arbeidet, skriver Geir Ramnefjell .

Kommentar

«Først lærer de å massere barnas kjønnsorgan fra de er ett til tre år. Det er spesielt anbefalt for fedre å ta på vaginaen og klitorisen til deres døtre.»

Disse ordene er støttet av de norske EØS-midlene, og var til alt overmål myntet på Norge selv. Den polske professoren og kriminologen Andrejs Vilks talte i 2013 på et EØS-støttet arrangement i Latvia som skulle «spre kunnskap om god offentlig styring og likestilling», der han framstilte Norge som et paradis for pedofile.

Finansieringen ble stoppet, noe av pengene ble betalt tilbake, men skaden var allerede skjedd. Norge har altså selv vært med på å finansiere en del av kampanjen mot Norge og EU som en frihavn for overgripere, et gjenkjennelig trekk ved blant annet den organiserte, utenlandske motstanden mot det norske barnevernet. Da vi konfronterte Vilks i sommer, viste han til russiske og høyreekstreme blogger som kilder for sine opplysninger.

Dagbladet har i en serie artikler avdekket denne, og flere andre saker der EØS-midler er blitt misbrukt. I de aller fleste tilfellene har ikke forholdene tidligere vært omtalt offentlig i Norge.

Vi måtte til Polen for å komme til bunns i saken om ordføreren Piotr Czubinsky, som levde et luksusliv på norske EØS-midler. Vi måtte selv reise for å finne ut hva som hadde skjedd med senteret for menneskehandelofre i Romania, som hadde fått 9 millioner norske EØS-midler i støtte, men som aldri ble realisert.

Informasjonen om forvaltningen av de enorme summene som fordeles, har vært svært begrenset. Fordi Norge, Island og Lichtestein som EØS-land samarbeider om midlene, foregår administrasjonen av dem i Brussel. Der har landene knepet igjen på åpenhet, slik at dokumenter som høyst trolig ville vært tilgjengelig etter den norske offentlighetsloven, er blitt holdt hemmelig.

Polske registre ga ut mer informasjon enn kontoret i Brussel.

Det er selvsagt fristende å begynne å spekulere i hvorfor tilgangen på informasjon om EØS-midlene har vært så begrenset. De 38 milliardene vi har bidratt med for å styrke «good governance» og kampen mot fattigdom og økonomiske forskjeller i 15 land øst og sør i EU, er inngangsbilletten til det indre markedet. EØS-avtalen har tjent norsk økonomi godt, men er stadig mer politisk omstridt. Trygdeeksport fra Norge i form av kontantstøtte og barnetrygd til EØS-land, skaper enorm debatt til tross for at det dreier seg om et relativt lite beløp: 246 millioner kroner i året.

Til sammenlikning sitter Norge nå i sluttforhandlingene om fordeling av nye 26 milliarder kroner i EØS-midler fram til 2024. 97 prosent av pengene kommer fra Norge, resten fra Island og Lichtenstein. Det er trygt å fastslå at Norge sitter med buksene på i denne saken.

I tillegg til at mange velgere naturlig nok er skeptiske til å sende milliarder i EUs retning, kommer det at enkelte mottakerland er blitt stadig mer uspiselige som samarbeidspartnere.

Erna Solberg sa det rett ut i mai fjor om EØS-midlene: «Vi kan ikke la Polen og Ungarn få kontroll over pengene som går til sivilsamfunnet».

Det er en ganske klar - og fortjent - mistillitserklæring overfor de to landenes myndigheter. Utviklingen som startet i Russland med økonomisk og politisk undergraving av ikke-statlige organisasjoner, såkalte NGO-er, har forlengst blitt politikk i Victor Orbans illiberale demokrati i Ungarn. Den samme utviklingen ser vi i Polen.

De norske EØS-midlene styres i stor grad mot det sivile samfunnet, altså NGO-ene. Dette vil både Polen og Ungarn ha en slutt på, og heller styre fordelingen av midlene selv. For å sette det på spissen: da er det fare for at det blir mer prosjektstøtte á la Andrejs Vilks pedofili-foredrag, og mindre støtte til likestilling og sosial utjevning. Uenighet om hvilken rolle NGO-ene skal ha i fordelingen av EØS-midlene skal være en grunnene til at forhandligene om midlene som skal deles ut fram til 2024 er på overtid.

Norge står med begge beina i en av de mest betente politiske konfliktene i Europa i dag - striden mellom det liberale vest og land med autoritær utvikling i øst. Uten at det politiske Norge snakker noe særlig om det.

Det underlige er at mens Norge gjør seg tøffe overfor Polen, var det altså våre østeuropeiske venner som sørget for at Dagbladet fikk innsyn i en av sakene om misbruket av EØS-midlene. Norge gir penger for å støtte «good governance», men trekker selv beina etter seg.

Det var først etter en lang rekke saker i vår avis, og etter at islandske myndigheter lettet på sin innsynspraksis, at europaminister Frank Bakke-Jensen fulgte etter. Hvor åpent det nye regelverket blir, gjenstår å se.

26 nye milliarder i EØS-midler kan utrette mye bra, men legitimiteten og styrken til prosjektet er en skjør ting. Manglende åpenhet skaper grobunn for korrupsjon. I dette ulendte terrenget er det trygt å fastlå at anledning gjør tyv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook