Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Skandalen i Svenska Akademien:

De stilles aldri til ansvar og kan aldri miste jobben

Det har antagelig gått til hodet på noen av dem

Kommentar

De er valgt ut for å være blant verdens mest dannede, men det har ikke hindret dem i å havne i et historisk bikkjeslagsmål. Skandalen rir Svenska Akademien, den ærverdige institusjonen som ble innstiftet av Gustav III i 1786 og som er videst kjent for å ha ansvaret for tildelingen av Nobelprisen i litteratur. De atten livstidsmedlemmene, «de aderton», er nå bare tretten, etter at tre medlemmene gikk ut av Akademien før helgen. To medlemmer har trukket seg tidligere av andre årsaker.

I høst sto atten kvinner frem i avisen Dagens Nyheter og fortalte at de hadde blitt utsatt for seksuell trakassering og direkte overgrep fra Jean-Claude Arnault. Arnault drev kulturscenen Forum og er gift med poeten Katarina Frostenson, som sitter på den 18. stolen i Akademien. Arnaults overtramp skal ha foregått over en drøy tyveårsperiode. Flere av overgrepene skal ha funnet sted i to staselige leiligheter som Svenska Akademien eier, i Stockholm og Paris. Det har også kommet frem at Frostenson var deleier i Forum, som også har mottatt økonomisk støtte av Akademien. Frostenson har dermed tildelt penger til seg selv. Arnault skal også ha lekket navnene på nobelprisvinnerne før Akademiens offentliggjøring.

Dette var nok til at flere av de andre medlemmene ville stemme for å utestenge Frostenson. Etter alt å dømme var de også støttet av Akademiens leder, den «ständige sekreterare», Sara Danius. Men de var en minoritet, og etter at de tapte voteringen, valgte forfatterne Kjell Espmark og Klas Östergren og den tidlige ständige sekreterare Peter Englund å trekke seg. Dette setter Akademien i en prekær situasjon, siden opprørernes stoler, nummer 10, 11 og 16, i prinsippet skal stå tomme til de som besitter dem, dør. Minst tolv medlemmer av institusjonen må være til stede for å kunne fatte beslutninger. Dette vil de ifølge reglene ikke være i stand til å gjøre dersom to medlemmer til skulle tre ut. Nå spørres det om Akademien kan overleve.

Det kan vel hende det er litt futt i den over to hundre år gamle damen ennå, men for utenforstående synes det klart at skandalen har avdekket noe sykelig, og da ikke bare i den urovekkende tendensen til å uniformere seg i grå og marineblå ullgensere, sorte frakker og kåper, mørke knytebluser og seriøst utseende briller. Akademiens medlemmer jobber i henhold til hemmelige regler og en sterk lojalitetskultus, ingen stiller dem til ansvar og ingen kan ta fra dem jobben. De har tradisjonstunge middager på restauranten Gyldene freden, på servise som er prydet med nummeret på den enkeltes stol. De ferdes i luksuriøse omgivelser og er gjenstand for nesegrus respekt. Psykologisk er neppe dette en sunn måte å leve på. Det er fare for å bli fartsblind og hovmodig, og for noen har privilegiene skapt en tettere tåke enn for andre. Det framstår ikke som rasende tillitvekkende når Horace Engdahl, også han tidligere ständige sekreterare og nær venn av Jean-Claude Arnault, nå går ut og kaller opptrinnet for en «desperat maktkamp» og de utmeldte for «dårlige tapere».

Engdahl mener de tre bryter en taushetsplikt og skader Akademien gjennom sin indiskresjon, og kaller Sara Danius for den dårligste lederen siden 1786. At Arnault er beskyldt for å ta strupetak på kvinner, forgripe seg på dem, og true med å ødelegge karrieren deres og se til at de ikke fikk stipender dersom de meldte fra, er nå så. Men indiskresjonen, du, den er det verste. Straks gikk Kjell Espmark ut og sa at «det finnes ingen heder igjen i kroppen» på Engdahl og at innlegget var «det skjendigste han hadde lest».

Katarina Frostenson skal ha vært kjent for å forsvare mannen sin mot antydninger til kritikk. Det er likevel forståelig at Akademiens medlemmer har syntes det har vært vanskelig å sende henne på dør, all den tid det tross alt er Arnault og ikke hun som er gjenstand for de alvorligste anklagene. I innlegget de åtte medlemmene som stemte for å beholde Frostenson skrev i ettertid, anes likevel en motvilje mot å ta beskyldningene helt alvorlig. De omtales forsiktig som «plump og upassende oppførsel».

Det er uansett påfallende at Frostenson ikke selv trer til side, all den tid hennes fortsatte tilstedeværelse i Akademien fungerer som en rivningskule mot marmortempelet. «De Aderton» har fraksjonert seg i Team Danius og Team Frostenson. Danius er nå selv i fare – etter at voteringen om Frostenson gikk i hennes disfavør, skal de som stemte mot henne, møtes i dag for å diskutere om hun fremdeles har tillit. Hva utfallet enn blir, er det vanskelig å se hvordan akkurat disse tretten skal kunne fortsette å jobbe sammen med sine oppgaver, som faktisk og fremdeles er svært viktige: Å fremme og bevare det svenske språket, dele ut priser og understøtte viktige kulturinstitusjoner. Det er ikke alle som deler institusjonens høye beskytter, kong Carl Gustafs, tiltro til at «det kommer nok til å gå bra».

Og på Gyldene freden står serviset, nummerert fra 1 til 18, og venter. Hvor mye av porselenet som vil være i bruk et år fra nå, er ikke lett å si.