De store døde

De beste norske i vårt århundre? Når «Mysterier» ble skrevet i 1892, Thomas Mann og vennene hans skrev på tysk og Dag Solstad blir for opplagt.

Umulig, tenker jeg, om jeg skal unngå en halvhjertet oppramsing av gymnaspensum. Men så kommer jeg på noen strofer mormor podet i meg som liten og som muligens er det eneste jeg husker til min dødsdag. Brokker av dikt skrevet av de store døde og som jeg gjerne framfører høyt og sånn helt for meg selv. Til trøst og oppbyggels - eller for å overdøve tanker jeg ikke vil tenke.

  • Sitatene er fritt etter eget hode og kanskje ikke helt korrekte. Jeg tar meg rg den frihet bare å nevne forfatterne.
  • Så gir jeg til beste en liste over de verste. De fleste av dem ikke lest frivillig og da skrevet av levende forfattere, idet jeg også husker min mormors kloke ord om å la de døde begrave de døde.

De beste:

1) Herman Wildenvey: «Du kjære lille pike som ligger og skal dø. La meg dikte deg et eventyr det siste ( ... ) Og det ene som du husker fra ditt jordlivs lille sjø, er vel angsten for den blomsterhvite kiste.»

Kommer til meg når jeg sentimentaliserer meg selv, og føler behov for å sorgtynges. (Den lille piken er liksom meg, det da.)

2) Olaf Bull: «- hvor alt er nært og fast! Hvor allting ender!

og ingenting er evighed, o Gud!»

Denne siste - o, Gud - som de kunne tillate seg den gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

3) Inger Hagerup: «De brente våre gårder, de drepte våre menn, la våre hjerter hamre det om og om igjen. La våre hjerter pampam pampampampam... osv.»

Kanskje er det den trygge og sinte rytmen her. Eller heroismen til de stålsatte kvinnene som jeg gjerne lever meg inn i sånn helt for meg selv (og aller helst foran speilet, men det er jeg for gammel til nå).

4) Nordahl Grieg: «Kringsatt av fiender, inn i din tid» - nanana etellerannet og så - «de unge dør alltid først.»

Her danser jeg kanskje litt, men igjen dette heroiske, da i en mer potent form.

5) Arnulf Øverland: «Du skal ikke tåle så inderrlig vel. Den urrett som ikke rrammerr deg selv.»

Da går det liksom et gys igjennom meg, forutsatt at Øverland selv leser - og aller helst på dikthalvtimen i NRK P2 ledet av Gry Waage.

De verste:

1) Ketil Bjørnstad: «Drift» (1996)

Bare juks. Litt Shakespeare, litt Bibel, litt Mehren, noen selvopplevde klisjeer og så de pinlige forsøkene på å være ironisk. En av de få gaver den evig begavede ikke fikk fra Vårherres sjenerøse hånd.

2) Jan Kjærstad: «Forføreren» (1993)

Sexscener så ville(t) at jeg rødmer i enerom - for ikke å snakke om når postmodernisten selv leser dem opp foran et skrekkslagent publikum.

3) Simon Flem Devold: «Morten 11 år» (1996)

Et nødrop før vi drukner i kyss og klapp og klem og kos. Her har han fulgt en liten gutt inn i døden, og da med sin sedvanlige ydmykhet: - Jeg vet da ingenting, jeg er bare en ganske alminnelig synder, mens du, derimot...

4) Knut Faldbakken: «E18» (1981)

Non, je ne regrette rien, bortsett fra at jeg tilbrakte noen timer av mitt liv på «E18».

5) Her skulle det vel stått et kvinnenavn. Ingen nevnt, ingen glemt.