De store følelsene

Musikk og kjærlighet i ordrik, kunstnermytologisk forening.

BOK: «… kan jeg noen gang bli noe annet enn veslevoksen? Jeg blir snart 19 år, men jeg har en overdreven hang til å binde meg til kvinner. Selv kvinner som slår meg, tilber jeg. Hva er dette dype, forstyrrende kjærlighetsbehovet?" undrer Aksel Vinding (hovedperson også i «Til musikken», Bjørnstads forrige roman), den gammelmodige og romantiske, men konstant sprengkåte jeg-fortelleren i «Elven».

Etter at hans jevnaldrende kjæreste dør under tragiske omstendigheter, innleder den begavede unge pianisten (med «en følsomhet som nærmest ligger utenpå huden», ifølge hans eksentriske pianolærerinne) et forhold til hennes ustabile, radikale legemor, Marianne Skoog, som han ender med å gifte seg med og gjøre gravid, selv om hun er dobbelt så gammel som ham.

Aksel blir fange av de sterke kvinners vilje: Mariannes, men også den formidable Selma Lynges, pianolærerinnen som tukter ham både med ord og linjal.

«Elven»er på alle måter en roman om de gigantiske følelsene, både i livet og musikken. Aksel minner stadig om at han forteller om sin dramatiske ungdom fra mange år senere, men de uendelig patosfylte refleksjonene hans tilhører en attenåring så inderlig at han raskt får et skjær av ufrivillig komikk over seg: «Kan kjærligheten velge? Jeg vet bare at jeg ikke kan leve uten henne».

Han ser erotikk overalt, synes alle kvinner er «uvirkelig vakre», og i drømme snakker han med sine døde komponisthelter (i «Elven» vokter – på godt og vondt – både gamle og nye døde over de gjenlevende).

Aksel forteller to historier parallelt: Om sitt intense samliv med den uberegnelige Marianne, og om forberedelsene til debuten som pianist. Konflikten mellom kunsten og kjærligheten, i verste fall mellom kunsten og livet, er et viktig anliggende i romanen, som er så spekket med selvmord, biseksualitet og psykiatriske klinikker at ingen skal unngå å få med seg at dette handler om sarte kunstnersjeler.

«Elven» er ikke uten fortellerdriv, men hviler på en temmelig klisjéaktig kunstnermytologisk forestillingsverden der kvinnene er muser og lidelsen og skapelsen er intimt knyttet sammen, og er aldri redd for banaliteter: «Så mye større natten er enn dagen, tenker jeg».

Aksels høystemte tanker overlater i det hele tatt lite av refleksjonsarbeidet til leseren – «Elven» er for ordrik, ikke sjelden irriterende snakkesalig.

Visst har Bjørnstad imponerende kunnskaper om musikk, men han begrenser seg ikke tilstrekkelig. Den dypt alvorlige romanens voldsomme følelsesmessige krumspring tatt i betraktning, ble jeg påfallende lite berørt av den.