De store forlags fallitt

Forfatteren Anne Holt har forlatt Cappelen til fordel for det lille forlaget Pantagruel. Her forteller hun hvorfor.

DE TRE STORE

i norsk forlagsverden, Cappelen, Gyldendal og Aschehoug, sitter i dag på en bortimot samlet litterær kapital i dette landet. I forbindelse med min i denne sammenheng ubetydelige overgang fra Cappelen til det lille faktaforlaget Pantagruel, finner jeg grunn til å peke på noen utviklingstrekk ved bransjen jeg har inntrykk av at de nevnte institusjonelle forlag ikke i tilstrekkelig grad har tatt inn over seg. Mitt kjennskap til Cappelen er betydelig mer inngående enn til de øvrige forlag, men jeg mener meg likevel berettiget til refleksjoner på bakgrunn av utenforstående observasjon over lang tid.

Innledningsvis vil jeg presisere at det finnes egenskaper og kompetanse ved de store forlagene som er unike. De beste redaktørene befinner seg der, i alle fall de aller fleste av dem. Dernest finnes det både vilje og evne til det langsomme forleggeri. Det skal såvel litterær kompetanse som økonomisk tyngde og tålmodighet til for å dyrke frem det man grovt sett kan kalle det tradisjonelle forfatterskap: Man sår sju frø ett år, og høster kanskje én forfatter fem år og mange tapsprosjekt senere. Dette teller blant de institusjonelle forlagenes viktigste kulturelle oppgaver, både før, nå og i fremtiden.

PROBLEMET ER IMIDLERTID

at denne formen for litterært jordbruk ikke lenger er enegyldig når det gjelder å skape litteratur. Problemet vokser ved at de store forlagene på én og samme tid innser dette og ikke helt verken tør eller makter å ta konsekvensene fullt ut. Dette fører til det jeg i beste fall vil kalle en underlig mangel på retning og konsistens i storforlagenes litterære utgivelser. Ved å studere de siste års boklister fra institusjonsforlagene, makter jeg på ingen måte å se hvilken helhetlig redaksjonell linje som ligger bak de valg som er truffet. Her bys det på hummer og kanari, på mediokre døgnfluer, oppsiktsvekkende provokasjoner og blass samtidsskildring, lett ispedd kriminelle pengemaskiner og en og annen gang: Stor kunst. En blanding som ville være fullt ut akseptabel hvis man slapp dette provoserende og ufattelig trettende maset fra de tunge korridorer: «Vi ivaretar vår kulturarv. Vi har tunge litterære forpliktelser.»

Selvsagt har de forpliktelser. Et stykke på vei ivaretar de dem også. Men i realiteten, når man hever seg opp fra den enkelte redaktørs nennsomme og klart litterært motiverte arbeid, handler norsk bokbransje først og fremst om å tilfredstille eierne. Som sikkert også lar seg begeistre over gode bøker, men som selvsagt og helt naturlig krever avkastning av sine investerte midler.

AV EN ELLER ANNEN GRUNN,

og her skal jeg styre meg for å være unødvendig ironisk, er det kommersielle aspektet ved forleggeriet ansett for å være langt mindre stuerent enn det kulturelle. Når så vi sist en forlagssjef på den høstlige listelanseringen erklære at han (det er skrint med hun'er så langt opp i maskineriet) i år er spesielt stolt av å ha hele tre potensielle kioskveltere på bedingen? For de av oss som har hatt muligheten til å traske i storforlagenes korridorer noen år, står det jo tindrende klart at nettopp det pekuniære er av dominerende betydning.

Denne schizofrene holdningen får selvsagt en rekke uheldige konsekvenser. Jeg har allerede tatt for meg en av dem: Mangel på konsekvens, sammenheng og ikke minst mot i det enkelte forlags redaksjonelle linje og visjoner for litterær drift. Modig, og ikke minst oppsiktsvekkende besluttsomt, ville det for eksempel være om Gyldendal erklærte: «Vi skal ikke gi ut kriminallitteratur. Den holder jevnt over for dårlig kvalitet, og vi ønsker ikke å bli assosiert med den slags.» Eller enda tøffere: «Gyldendal skal bli størst og best på kriminallitteratur. Den er viktig for oss fordi vi tjener penger på den, og derfor skal vi bruke alle våre krefter på å gi den maksimal litterær kvalitet.»

Mangelen på balanse i det offisielle, ytrede forholdet mellom børs og katedral får også konsekvenser i det rent litterære arbeidet. Mitt klare inntrykk, og her må jeg vise til mitt innledende forbehold når det gjelder intern kunnskap om Gyldendal og Aschehoug, er at det i stor grad arbeides over samme lest som alltid. Forfatteren, i hvert fall når tiden tillater det, blir litterært og profesjonelt fulgt nøye opp av sin redaktør (eller konsulent). Jo viktigere Forfatteren blir for forlaget, litterært eller kommersielt, jo tettere blir oppfølgingen. Forfatteren får høre at hun og de andre Forfatterne er forlagets egentlige kapital, uten dem er forlaget ingenting. Og det er jo sant. Jo høyere opp på forlagenes interne rangstige man kommer, jo bedre blir behandlingen. Botemiddelet mot ethvert tilløp til konflikt er en bedre middag med deilig smiger til dessert.

Og det fungerer faktisk. Et stykke på vei. Men ikke for alle. Jeg vil postulere: For stadig færre.

I TAKT MED

den generelle vridningen fra det kollektive til det individuelle i det øvrige samfunn, får vi større individualitet hos forfatterne. Der én forfatter er avhengig av og ønsker et tett og prosessuell oppfølging av redaktøren, vil andre være mer lysten på å tegne omslaget selv og å holde redaksjonell innblanding på en armlengdes avstand. Der én forfatter står sjenert i en krok på Høstfesten og ikke aner hvordan man svarer en journalist, vil en annen debutant være selvsikkert i gang med å gjennomføre sin egen mediestrategi med stor suksess.

Eksemplene kunne fylle en artikkel alene. Jeg nøyer meg med å konkludere: Mitt klare inntrykk er at den fleksibilitet, fantasi og lekne, åpne holdningen til litteratur og penger som må til for å ha en fullt ut differensiert behandling av forfatterne, ikke akkurat spruter ut av de i denne sammenheng konservative korridorene på Sehesteds plass og i Mariboes gate.

Konservativ er i det hele tatt et begrep som flyr en i øynene overalt hvor bøker debatteres her i landet. Og de etablerte forlagene får ofte følge av de etablerte forfatterne. Nærmest refleksivt kommer piggene ut ved det minste ymt om forandringer i bransjen. Mange eksempler kan nevnes, men jeg nøyer meg med det kanskje mest oppsiktsvekkende fra fjoråret:

TRYGVE HEGNAR KJØPTE SEG

inn i, og ønsket å kjøpe seg opp i, Gyldendal. Ikke vet jeg om det ville være bra eller dårlig for Gyldendal å få Hegnar til herre, til det vet jeg for lite om både ham og Gyldendal. Men hadde det vært mitt forlag som ble gjenstand for slik kurtise ville jeg i alle fall klappet begeistret i hendene ved tanken på at en mann med ubestridelig teft for business viste så stor tillit til det produktet jeg er med på å skape. I stedet for nysgjerrig velvilje fra bok-Norge, ble vi vitne til en ganske overveldende og nærmest angstbitersk reaksjon fra aktørene.

Slikt er på grensen til det uforståelige.

Baktunge, fremtidsfiendtlige holdninger til tross: Ting skjer. Bokmarkedet står overfor spennende omveltninger, både når det gjelder markedssystem, forlagsstrukturer, forfatterskap og forfattertyper. Med fastprissystemets kommende fall vil det smidige, kjappe, tette, entusiastiske og ikke minst sultne forlaget ha enorme muligheter. Slike forlag er som regel også små.

På Sehesteds plass er det - for å si det forsiktig - allerede tegn til problemer med skjønnlitterær rekruttering og forvaltning. Jeg drister meg til å spå at disse vil forsterkes dersom man fortsetter å la seg dra baklengs inn i en ny tid. Cappelen vil med sin imponerende og produktive forfatterstall selvsagt overleve det meste.

Om det blir særlig morsomt å være der, satser jeg altså mitt forfatterskap på å trekke i tvil.