De store ord

Motsetningene mellom USA og Europa forsterkes av forskjellige språklige kulturer.

NEW YORK (Dagbladet): Tre dollar og 50 cent skal jeg ha tilbake. Mannen i luka på undergrunnsbanen gir meg pengene, ser opp og sier:

- Vær så god og Gud velsigne deg.

Det er ikke så ofte sporveisansatte i Norge ber Gud om å velsigne deg, eller at en nabo midt i en hverdagslig samtale forteller at hun elsker sitt land. I vår språklige kultur er slike ord nesten umulig å uttale. De vokser i munnen til store ullklumper. Bare støttet på ironiens krykke får vi fram store ord.

Derfor synes vi det er frastøtende når president George W. Bush omtaler USA som det flotteste folket på jordas overflate, og vi blir pinlig berørt når foreldrene til den kidnappede Elizabeth Smart takker det fantastiske amerikanske folk for alle bønnene de har bedt for datteren.

AKKURAT NÅ er denne språklige forskjellen satt på spissen. Den amerikanske krigsretorikken oppleves som avskyelig og merkelig. Presidentens stadige allusjoner til Gud føles både hovmodig og politisk fremmed.

Mer enn tidligere presidenter bruker George W. Bush store ord. Han har flyttet språket fra bibelgruppene i Midland, Texas inn i Det hvite hus. Det er fremmedkulturelt, også for en del amerikanere, men samtidig i tråd med en språklig tradisjon av store ord.

HVER MORGEN står amerikanske skolebarn med hånda på hjertet og sier fram sin «Pledge of Allegiance» hvor de lover troskap til flagget og unionen. Dette gjør de uten et snev av ironi. Alvorstynget står de der og ramser opp leksen om en nasjon under Gud, udelelig, med frihet og rettferdighet for alle. I en union av 50 stater, et utall språk, en mengde nasjonaliteter, all verdens trosretninger og vanvittige ulikheter har det et rasjonale å samles rundt ritualer, svulstigheter og store ord.

DET ER EN STYRKE å kunne ytre store ord i fullt alvor. Det er en evne vi er i ferd med å miste. Uten ironien blir vi hjelpeløse. Det var mange som gledet seg over Ari Behns store ord i talen til bruden i bryllupet for ett år siden. I programmet «Språkrøret» på NRK sa en kvinne fra Trøndelag etterpå at hun synes det var fantastisk å høre en mann snakke slik, selv hadde hun bare hørt «hmrrrf» fra menn.

Krigsretorikk er en annen og mye mer dramatisk variant. Det vi hører nå, er en nesten forskrudd utgave av to sterke amerikanske krefter, evnen til store ord og anlegget for å ha Gud på sin side. Krigsforberedelse er en periode hvor kulturelle særtrekk forsterkes i det ekstreme. I det perspektivet kan det være riktig å peile inn på både amerikanske språklige tradisjoner og vår egen blygsel over voluminøse ord.

Ikke som unnskyldning, men som bidrag til forståelse.