Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Berlin-murens fall for 30 år siden

De store paradoksenes mann

Han ble den største, men også den mest paradoksale, i sin tid. Mikhail Gorbatsjov avviklet kommunismen i Europa, nesten uten at det fløt blod, skriver Morten Strand.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Sovjetunionens siste kommunistiske generalsekretær, Mikhail Gorbatsjov, var den viktigste forutsetningen for at øst-tyskerne kunne strømme gjennom Berlin-muren for 30 år siden idag. Litt før midnatt kunne DDR-borgere plutselig passere den forhatte muren uten å bli skutt, først bare ved å vise et identitetskort, og ganske snart i løpet av natta uten å vise noen ting som helst. Uten sine smilende - og, ja, måpende - ansikter. For plutselig var de i den forbudte verden, som bare var i den andre delen av byen.

Som Dagbladet har skrevet denne uka, så var avgjørende forutsetninger for mirakelet i Berlin reformkommunismen i Ungarn, og Polens mosaikk som gjorde at vårherre og militant fagforeningsarbeid sammen feide kommunistene ut av regjeringskontorene i året 1989. Og så hadde vi fenomenet Mikhail Gorbatsjov.

VILLE RØMME FRA ØST-BERLIN: Mye sto på spill da Hans-Peter Spitzner bestemte seg for å flykte fra DDR. Soldatene som voktet ved Berlinmuren hadde ordre om å skyte mot personer som forsøkte å flykte. Video: National Geographic Vis mer

Ved inngangen til 1989 hadde Gorbatsjov hatt makta i Sovjetunionen i nesten fire år. Rett før han ble valgt til generalsekretær i kommunistpartiet i mars 1985, etter at nok en geriatrisk preget partisjef var død, hadde han besøkt den britiske statsministeren Margareth Thatcher i London. Der hadde han gjort inntrykk som en annerledes og vital kommunist, og Thatcher hadde sagt offentlig at Gorbatsjov var en mann som man kunne gjøre business med.

I 1989 var dette blitt åpenbart. Reformkommunismen hadde flyttet rett inn i Kreml. Likevel var det helt fra begynnelsen av grunn til å spørre om hvem var denne mannen med sin underlige tale egentlig var? Han lanserte sine oppsiktsvekkende ord allerede fra våren 1985, om «glasnost» - åpenhet, og «perestroika» - gjenoppbygging. Men trodde han virkelig på sitt mål om en «ærlig» kommunisme? Og hva var hans vei? Det siste visste han åpenbart ikke, og han ble uansett mannen som ville revitalisere kommunismen, men som til slutt knuste den.

For landene i det Sovjet-dominerte Øst-Europa var det spesielt forvirrende tider. Regimene satt i utgangspunktet på Moskvas nåde, og alle forsøk på nasjonale opprør var blitt slått ned, i 1956 i Ungarn, og i 1968 i Tsjekkoslovakia, etter sovjetisk ledete okkupasjoner. Men i en tale i FN høsten 1988 sa Gorbatsjov rett ut at det var opp til disse landenes selv å velge sin egen skjebne. Det var ikke noe Moskva ville legge seg opp i.

Da Gorbatsjov besøkte Berlin og Praha på denne tida ropte tilskuere «Gorbie, Gorbie», og ba i realiteten om sovjetisk hjelp til å kaste sine egne ortodokse kommunister. Gorbatsjov hadde latt ungarerne forstå at det var greit å lage hull i jernteppet, til tross for at det førte til at tusenvis av øst-tyskere kunne «rømme», og at han ikke ville komme verken det polske eller det øst-tyske regimet til unnsetning i tilfelle opprør. 1989 var «det uvirkelige året» i Europa. Hvordan kunne det ha seg?

Som leder var Mikhail Gorbatsjov paradoksal og sammensatt. Han var noe så utypisk for sin tid og sitt samfunn, som var preget av massiv ideologisk forfall og en stadig mer utbredt korrupsjon, som en kommunistisk idealist. Men denne idealisten mistet styringen og kontrollen på den revolusjonen han hadde satt igang. Og ble med på lasset da kommunismen havnet på historiens skraphaug i november 1989, og endelig, med Sovjetunionens kollaps, i romjula to år etterpå. Likevel reddet han Europa og verden fra farlige konfrontasjoner under avviklingen av Sovjetunionen og Den kalde krigen. Og han kom ut av den vanvittige prosessen som en etter hvert overbevist demokrat, noe han neppe var da han startet prosessen.

Man godt bruke Winston Churchills berømte ord om Russland, fra en radiotale fra 1939, om Mikhail Gorbatsjov selv. For også Gorbatsjov var på sitt vis «en gåte, pakket inn i et mysterium, omgitt av en myte». Men han var likevel rasjonell på sitt vis, slik Churchills formodning om Russland også i sin tid var. Han tok kalkulerte valg som ikke førte til konfrontasjon med Vesten. Likevel så ble Gorbatsjov et stort, underlig, og på mange måter ubegripelig, paradoks. Og ble nettopp derfor - igjen på paradoksalt vis - en redningsmann. For Europa, og kanskje for verden.

Det kommunistiske eksperimentet som hadde dominert den globale politikken i mer enn 60 år, som hadde våpen som kunne ødelegge verden mange ganger, ble avviklet uten krig. Som Gorbatsjov selv sa det, henvendt til Vesten: «Jeg skal gjøre det verste jeg kan gjøre mot dere. Jeg skal ta fra dere et fiendebilde». Gorbatsjovs svakhet ble hans styrke.

Dagbladets Morten Strand var tett på begivenhetene som førte til Berlin-murens fall. Han var på utallige reportasjereiser til særlig Moskva, Baltikum, Ungarn, Tsjekkoslovakia og Polen, og intervjuet blant annet den polske fagforeningslederen Lech Walesa, og den tsjekkiske strategen for politisk motstand, Vaclav Havel. De var frigjørings-årets fremste ikoner, og ble begge presidenter for sine land. 10. november for 30 år siden var vår medarbeider på plass i Berlin.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media