De store russerne

Med stor innlevelse skildrer Bergljot Hobæk Haff to skjebner fra en dramatisk epoke i Russlands historie i sin nyeste roman, «Attentatet». Drapet på tsar Alexander II i 1861 er høydepunktet i denne romanen. Bortsett fra en blodig politisk kamp var Russland i denne perioden også inne i en litterær storhetstid, med forfattere som Dostojevskij, Tolstoj og Turgenjev side om side i landskapet. For mange er det en evig drøm å få ryddet plass i livet til å lese viktige verker av disse forfatterne. De krever sitt, men er strevet verdt.

DE STORE RUSSERNE!

Bare betegnelsen bærer i seg et sug fra vidstrakte sletter og fjellbratte landskaper, enorme gods og gatetunge storbyer. Bøker fylt opp av mennesker fulle av sjelekval og eksistensiell nød, av uregjerlige drifter og gnagende vanvidd. Ofte var forfatternes livsløp like dramatisk som handlingen i deres romaner. Professor Geir Kjetsaa har delt sine kunnskaper om flere av dem med oss, i de kunnskapsrike biografiene han har skrevet om Gogol, Dostojevskij, Tolstoj, Tsjekhov og Maksim Gorkij. Bøker som bugner over av levd liv og menneskelig drama.

ET ANNET GODT

reisefølge mens man boltrer seg med de store russerne er den nylig utkomne «Russisk politisk idéhistorie fra opplysningstiden til i dag» (Solum Forlag) av Bjørn Nistad. Nistad starter på 1700-tallet og arbeider seg møysommelig fram til Boris Jeltsin. I mellomtida utdyper han hva som ligger bak bevegelser som dekabrister, nihilister, nardniker, anarkister, liberalister, marxister (på russisk) og sosialister. Han forklarer motsetningen mellom slavister og vestvendte ideologer, altså mellom dem som ville legge vekten på en nasjonalt orientert, russisk utvikling og de som ønsket å bruke Vest-Europa som målestokk. Gjennom det fatale forrige århundret følger han veien fra Lenin via Stalin til Khrusjtsjov, Breznev og endelig Mikhail Gorbatsjov. Et grundig og detaljrikt verk (dessverre uten navneregister) som gir fett på beinet til lesningen av de store russerne. Som Nistad skriver innledningsvis om begrepet «den russiske intelligentsiaen»: «... russisk ånds- og kulturhistorie blir langt på vei uforståelig uten en omtale av intelligentsiaen og de sosiale forholdene som muliggjorde framveksten av dette fenomenet.»