Bloggen: Skolestreik for klimaet

De streiker – hva skulle de ellers gjort?

Denne uka tar tusenvis av norske barn og ungdommer til gatene i skoletida. De streiker og krever politisk handling i møte med en pågående klimakrise. Selvsagt er det legitimt.

PROTEST: Når konsekvensene av en politikk man ikke selv kan påvirke ved valg, er så dramatiske, er det ikke rart at man leter etter andre måter å si fra på. Å benytte ytringsfriheten, protestere, er det mest åpenbare virkemiddelet, skriver Anna Kvam. Her er streikende elever utenfor Stortinget 22. mars. Foto: Tom Hansen / NTB scanpix
PROTEST: Når konsekvensene av en politikk man ikke selv kan påvirke ved valg, er så dramatiske, er det ikke rart at man leter etter andre måter å si fra på. Å benytte ytringsfriheten, protestere, er det mest åpenbare virkemiddelet, skriver Anna Kvam. Her er streikende elever utenfor Stortinget 22. mars. Foto: Tom Hansen / NTB scanpixVis mer
Meninger

Den svenske eleven og aktivisten Greta Thunberg begynte å skolestreike under den svenske valgkampen i fjor. Hun satte seg ned foran den svenske Riksdagen i skoletida og sa: hvorfor skal jeg lære, når noe av den viktigste kunnskapen våre beste forskere har å tilby, ignoreres av våre politikere? Sjelden har vel ordene for å beskrive den avmaktsfølelsen unge føler på, truffet bedre. Greta tente en gnist.

De siste ukene har millioner av ungdommer, over hele verden, streiket i skoletida for å gi de voksne en beskjed: vi er redde, vi krever handling. Som Natur og Ungdom selv sier det: hvis ikke nå, når? Hvis ikke vi, hvem? Og denne uka mobiliserer også norske ungdommer for fullt.

De streikende møtes av voksne mennesker som ber dem bli på skolebenken, som anklager dem for å hykle (de krever jo å bli kjørt til fotballtrening (...!)), forklarer dem at de er lurt av skremselspropaganda, roser dem for å engasjere seg uten å erkjenne at de unge krever de voksnes engasjement, eller velger å krangle med andre voksne om retorikk framfor faktisk å ta innover seg hva de unge sier.

De voksne tar feil i slike tilnærminger. Denne streiken er et legitimt og viktig virkemiddel fundert på vitenskapelig kunnskap og krav om politisk handling innenfor rammene av vårt demokrati.

Før jeg utdyper det sistnevnte, er det nødvendig med en kommentar til Jon Helgheims nylige påstand om at ungdommen har latt seg lure av et klimahysteri. Det er sørgelig at det fortsatt er nødvendig, men fordi Helgheim tilhører et regjeringsparti er det likevel påkrevd å arrestere ham for total mangel på erkjennelse av fakta.

Klimakrisa er pågående, men kan stanses. Om ikke vil den fortsette å forringe menneskers og dyrs livsvilkår over hele kloden. Særlig på den sørlige halvkule. Syklonen som nylig rammet land i det sørlige Afrika er et eksempel på den typen vær som kommer til å ramme stadig oftere, ta liv av stadig flere og skape stadig vanskeligere forhold for matproduksjon.

Heldigvis kan vi fortsatt stanse eskaleringen av krisa. Vi kan skape en bedre verden, hvis vi agerer på den kunnskapen vi har. Dessverre tyder tempoet i «krisehåndteringa» på at regjeringspolitikerne hittil ikke er i noen nevneverdig høyere alarmberedskap enn Helgheim. Og nettopp derfor blir det streik.

For vel kan det være at alle våre statsråder sier at klimakrisa er vår tids viktigste sak. Men utslippene i Norge har knapt gått ned siden 1990, vi styrer fortsatt mot flere graders global temperaturstigning og Norge planlegger stadig å tjene penger på å utvinne og selge det som skaper global oppvarming: fossil energi. Å lete etter mer olje i dag, er å gamble på at verden ikke reduserer sin etterspørsel etter fossil energi i det tempo klimamålene krever. Regjeringen gambler på at den internasjonale klimapolitikken svikter for å oppnå kortsiktig profitt.

Den politikken som føres i dag, og konsekvensene av den, vil først og fremst ramme de som ikke har mulighet til å påvirke politikken over stemmeseddelen på flere år. Når konsekvensene av en politikk man ikke selv kan påvirke ved valg, er så dramatiske, er det ikke rart at man leter etter andre måter å si fra på. Heldigvis er nettopp det mulig, å si fra, innenfor rammene av demokratiet.

Å benytte ytringsfriheten, protestere, er det mest åpenbare virkemiddelet. Å streike fra skolen og demonstrere, er en måte gjøre det på. Det er en omfattende (og fredelig!) protest som forhåpentligvis vekker noen av dem som sitter med makta. Selvsagt er denne bevegelsen fullstendig legitim og helt nødvendig. De unge sier fra. Hva skulle de ellers gjort? Ventet til neste valg?

Poenget er nettopp at det å vente til neste valg ikke lenger holder. Derfor må man, innenfor demokratiets rammer, gjøre det man kan for å påvirke de som allerede er valgt, som påberoper seg bekymring for klimakrisa og som sitter på makta. Dette er ikke en protest som først og fremst innvarsler at ungdommen skal redde verden i en eller annen diffus framtid. Det er et krav om at de voksne skal handle .

Like fullt gjør styrende politikerne lurt i å minne seg selv om at klimastreiken som kommer nå, nok bare er begynnelsen på noe svært. De som skal være i verden, få barn i verden og leve gode liv utover dette århundret, kommer til å fortsette å si fra, og de kommer til å få stemmerett til slutt de også.

Heia klimastreikerne!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.