Tjener fett: Formuene til Olav Thon og Petter Stordalen (bildet) skapes ikke minst av slitet til overarbeidede og underbetalte stuepiker, skriver kronikkforfatterne. Foto: Scanpix
Tjener fett: Formuene til Olav Thon og Petter Stordalen (bildet) skapes ikke minst av slitet til overarbeidede og underbetalte stuepiker, skriver kronikkforfatterne. Foto: ScanpixVis mer

De superrikes triumf

På 80-tallet tjente de rikeste 26 ganger så mye som gjennomsnittet. På 2000-tallet: 178 ganger så mye.

Hva skjer med den norske modellen? Det er ikke bare nederst i arbeidslivet - med Adecco og hva som verre er - at Norge forandrer seg. Samtidig med framveksten av et underbetalt tjenerskap på bunnen av pyramiden, er vi vitne til en økonomisk maktkonsentrasjon på toppen som savner sidestykke. Mens nasjonen holder seg med et selvbilde der «Kongen reiser med trikken», har det virkelige Norges finansfyrster, hotellkonger og rederbaroner for lengst lagt den sosialdemokratiske epoken bak seg. Norges utvikling etter 1990 er historien om de superrikes triumf.

I rapporten «Det nye Norge» undersøker Manifest Analyse de øverste 0,01 prosent på inntektsstatistikken. I 2008 talte denne gruppen - de superrike - 377 personer. Dette er vinnerne i Det nye Norge. På 1980-tallet tjente de superrike i snitt 26 ganger så mye som gjennomsnittsnordmannen. På 2000-tallet tjente de 178 ganger mer enn gjennomsnittet. Forskjellen mellom de to gradene av ulikhet er astronomisk. De superrike tjener nå på ett år like mye som flere vanlige nordmenn gjør på et helt arbeidsliv. Etter 1990 har den øverste prosenten i Norge økt sitt økonomiske overtak mye raskere enn selv i USA. Det siste tiåret har Norge firedoblet antall milliardærer. Hvem har bedt om en slik samfunnsutvikling?

I morgen vil Manifests årskonferanse sette den nye ulikheten på dagsorden som samfunnsproblem. Hvorfor?

For det første viser internasjonal forskning tydelig at store økonomiske ulikheter (i rike land) henger sammen med høyere spedbarnsdødelighet, lavere levealder, mer fedme, høyere narkotikamisbruk, mer kriminalitet og svakere sosial mobilitet. Økende ulikhet i den økonomiske verdsettelsen av samfunnsmedlemmene er rett og slett skadelig for folkehelsa. Om den jevne nordmann i denne perioden også har hatt stigende inntekt, er like fullt den kraftig økte ulikheten i seg selv grunn til bekymring.

For det andre skaper for sterk rikdomskonsentrasjon en mer ustabil økonomi. Når så mye penger samles hos noen få på toppen, har det konsekvenser for økonomiens virkemåte. Det kanaliserer kjøpekraft bort fra det brede lag av befolkningen, som kompenserer dette med økt gjeldsopptak for å holde forbruket oppe. I andre enden av skalaen sitter de som nærmest har «for mye» penger, og dette kan føre til økt spekulasjon og bidra til bobledannelser i økonomien. Mange ledende økonomer erkjenner nå økonomisk polarisering som en viktig medvirkende årsak til den pågående finanskrisa.

For det tredje handler dette om rettferdighet. Etter 1980-tallet har en økende andel av verdiskapningen i norske bedrifter gått til kapitaleierne, på bekostning av vanlige lønnsmottakere. Formuene til Olav Thon og Petter Stordalen skapes ikke minst av slitet til overarbeidede og underbetalte stuepiker. Er dette rettferdig?

For det fjerde formørker de superrikes triumf demokratiets framtid. Det politisk kontroversielle med konsentrasjonen av enorme formuer hos noen få eiere er ikke at disse personene får så høyt forbruk, men at de samler så mye utenomdemokratisk makt. De store formuene er lik beslutningsmakt over svært mange menneskers livsgrunnlag og livsvilkår. De store kapitaleierne kan legge ned fabrikker og med dem hele lokalsamfunn, for deretter å flytte produksjon og overskudd ut av landet. Stor rikdom muliggjør også oppkjøp av aviser og tv-stasjoner eller finansiering av politiske partier. Den økonomiske makten kan dermed også brukes til å befeste og styrke egen posisjon på toppen av inntektspyramiden.

I Norge foregår denne maktutøvelsen blant annet gjennom den aktive kampanjen fra aktører på høyresiden for å fjerne formuesskatten, den eneste skatten de superrike i praksis betaler. Samfunnsutviklingen de aller rikeste ser seg tjent med, samsvarer neppe med den utviklingen flertallet i Norge ønsker.

De siste 20 åra er det likevel de rikestes vilje som har vunnet fram, mens særlig den brede middelklassen har sakket akterut. Og høyst interessant: Dette har skjedd stikk i strid med demokratiets ønsker. Et overveldende flertall mente allerede i 1997 at «forskjellene i nordmenns økonomiske evne er fortsatt så store at myndighetene må se det som en hovedoppgave å minske dem». Milliardærenes økende makt uttrykker derfor også demokratiets avmakt.

Norge trenger en ny debatt om dette samfunnsproblemet. Vi kan ikke lenger tenke, slik høyresiden alltid har gjort, at økende ulikhet i seg selv ikke er skadelig. Men høyresiden peker på helt andre «trusler» mot den norske modellen. Den ene dagen er det de uføre. Den andre dagen er det innvandring. Men er det ikke like sannsynlig at økende ulikhet og økonomisk maktkonsentrasjon i hendene på relativt få individer truer den norske modellen og den likeverdskulturen som nordmenn flest fortsatt identifiserer seg med? Det er forståelig at partiene Frp og Høyre ikke problematiserer makten til mennene som finansierer dem. Men er det ikke på høy tid at arbeiderbevegelsen offensivt setter utjevning og likeverd på politikkens dagsorden?

Historien viser at demokratiet kan gjøre noe for å snu den økende skjevfordelingen. Tilbake på 1930-tallet hadde de superrike et tilsvarende økonomisk overtak som de nå har fått, men gjennom målrettet politikk ble denne gruppens makt og innflytelse gradvis redusert. «Kapitalismens gullalder» i etterkrigstida var karakterisert av økte marginalskatter og utbygging av velferdsrettighetene. Inntektsutjevning var fullt forenlig, og kanskje en forutsetning for, de gode tidene.

Et sted å starte kunne være skattepolitikken. Den har vært en pådriver for økt ulikhet mer enn en motvekt, de siste to tiåra. Etter finanskrisa og i lys av ulikhetens pris for folkehelsa, burde stortingsflertallet nå legge kursen om i den retning folket ønsker: utjevning. Formuesskatten kan økes for de største formuene. Det samme kan arveavgiften. Og Jens Stoltenberg må avskaffe «skjermingsfradraget» som tillater samfunnets aller rikeste å ta ut titalls og hundretalls millioner i aksjeutbytter helt skattefritt. Ledere i arbeiderbevegelsen skal våge å få noen milliardærer imot seg, når de har hele folket i ryggen.