De svakes forbannelse

Alle vil ha velferdsstaten. Den skal helst gi goder til alle, men ikke for mye til de svake som trenger den mest, skriver John O. Egeland.

FATTIGDOM:  Oppslutningen om velferd for de svake er synkende, særlig på høyresiden i norsk politikk.Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
FATTIGDOM: Oppslutningen om velferd for de svake er synkende, særlig på høyresiden i norsk politikk.Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpixVis mer
Kommentar

EN GANG VAR SYNET på velferdsstaten et mektig skille i norsk politikk. Den ble skapt i et stort klassekompromiss mellom arbeid og kapital. Arbeiderklassen fikk bedre levestandard og større sosial sikkerhet. Kapitalen ble sikret mot ekspropriasjon og konfiskasjon av profitt og formue. Siden har det hele tida vært kamp om velferdens omfang og organisering. Et høyt velferdsnivå krever også et høyt skattenivå. Konflikten forsterkes av markedsliberalismens gjennombrudd som herskende tenkemåte. Den påvirkes også av skjevheter i teknologiens kraft. Automatisering og digitalisering har gitt enorme produktivitetsøkninger i industriell produksjon. Men ikke i tjenesteproduksjonen. Skole, helsevesen og eldreomsorg er og blir avhengig av mennesker som arbeidskraft. Også om tjenestene privatiseres. Her finnes en ulikhet som på lengre sikt kan true velferdsstatens fundament.

ENNÅ ER DISSE motsetningene lite synlige i det politiske landskapet. Etter at Høyre justerte sin profil mot sentrum, og kjøpte seg inn som aksjonær i velferdsfellesskapet, er konfliktene nokså små. I valgkampen har samtlige partier stått fram på torget og ropt på mer og dyrere velferd innenfor områder som helse, eldreomsorg og skole. En Solberg-regjering vil ikke endre sykelønnsordningen de neste fire åra. I Norge er det mulig å bli et stort parti ved å ha de heftigste løftene både når det gjelder økt velferd og kutt i skattenivået. Frp klarer denne spagaten uten å revne. Partiet tetter hullene i regnskapet med oljeinntekter.

UNDER IDYLLEN ER det likevel mulig å merke svake vibrasjoner av uro. Forskningsinstituttet FAFO offentliggjorde i går en undersøkelse som tyder på at det nå er en viss vilje til å stramme inn på noen velferdsgoder for å få flere ut i arbeid. Tidligere i uka la forsker Axel West Pedersen ved Institutt for samfunnsforskning fram tall som viser bred politisk oppslutning om «velferd for alle». Dette begrepet omfatter ytelser til gamle (helsevesen, hjemmehjelp, sykehjem, alderspensjon) og til unge (foreldrepermisjon, barnehager, utdanning, utdanningsstipend). Langs hele venstre/høyre-aksen er det enighet om å bruke mer på slike allmenne velferdsoppgaver.Bildet er et annet når det gjelder tjenester forskeren kaller «velferd for de svake». Dette omfatter arbeidsløshetstrygd, arbeidsmarkedstiltak, sosialhjelp, bostøtte og integreringstiltak for innvandrere. Oppslutningen om slike ordninger er markant sterkest på politikkens venstreside. På høresiden er det mindre støtte til velferd for de svake. Disse velgerne vil ha mer «velferd for alle» samtidig som de vil prioritere skattelette. På denne bakgrunnen spør Axel West Pedersen: Kan etterspørselen etter «velferd for alle» bli så sterk at det ikke er rom for «velferd for desvake»?

DETTE PEKER MOT at moderne velferd mer og mer får karakter av å være en statlig forsikringsordning for middelklassen. Tjenester og ytelser er redusert til rettsliggjorte avtaler med et fjernt forhold til økonomisk helhet og politisk begrunnelse. Det er ingen heldig utvikling. Velferdssystemet er bare en del av komponentene i det vi liker å kalle den norske modellen. Den forutsetter små lønnsforskjeller, høye skatter, sosial likhet, lav arbeidsløshet og et om-fattende, sentralt samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Dette gir konkurransekraft fordi høyt utdannet arbeidskraft er billig i Norge samtidig som omstillingsevnen er betydelig.

HVIS MIDDELKLASSEN, godt hjulpet av den økonomiske overklassen, stjeler velferdsstaten for sine interesser, blir den truet innenfra. Byggverket krever at det finnes likhet, sosial tillit og omsorg utover egne rekker. Likevel er vi i ferd med å få en ny overklasse med en liten gruppe superrike på toppen. Vi ligger på verdenstoppen når det gjelder antall ultrarike i forhold til folketallet. Ti prosent av befolkningen kontrollerer i dag 70 prosent av finansformuen, og den øverste enslige prosenten har mest. Parallelt har de fattige blitt helt borte i de politiske prosessene. Det lover ikke godt for velferdsstatens framtid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.