De svakes forsvarer?

Jens Bjørneboes engasjement overfor fengselsinnsatte trekkes gjerne fram som et kroneksempel på hans forsvar for samfunnets utstøtte. Man har imidlertid utelatt å gå ham nærmere etter i sømmene når det gjelder hans karakteristikker av den kriminelle.

Bjørneboe var nådeløs i sin kritikk av alt som smakte av makt og autoritet. Domstoler og fengsler fungerte som stadig tilbakevendende skyteskiver for det han så som maktmenneskers behov for å hevde seg selv på bekostning av andre. Jeg mener imidlertid det har oppstått noe av en kortslutning når man påstår at det implisitt i denne kritikken av maktapparatet nødvendigvis ligger sympati overfor de kriminelle fra Bjørneboes side.

Bjørneboes påståtte forsvar for de svake har av enkelte blitt søkt forklart ved at han selv skulle ha kjent seg igjen i dem som havnet på kant med loven. Han var jo også selv i kontakt med domstolene. Mest kjent i forbindelse med saken mot «Uten en tråd». Bjørneboe ser imidlertid sitt lovbrudd som vesensforskjellig fra den småkriminelles biltyveri og ruteknusing. Ikke bare fordi handlingene – å begå ei bok, kontra det å begå et biltyveri – er vesensforskjellige, men fordi menneskene som utfører handlingene er vesensforskjellige. Heri ligger et sentralt poeng: Bjørneboe kjente seg ikke igjen i de kriminelle. Snarere lar han seg forundre over deres manglende retningssans og generelle substansløshet. En talentfull person, som han selv, må gjerne stille maktapparatet til side og bryte loven. Det samme kan ikke anbefales for den talentløse: Ruteknuseren som ikke er i besittelse av noe av glassmesterens begavelse, holder ikke mål. Bjørneboe definerer altså de kriminelle bort fra seg selv. Deretter heftes de med karakteristikker: Gjennomgående synes det å være snakk om syke og svake mennesker. En slik tenkning er langt fra original; kriminologihistorien kan skilte med en sterk tradisjon som går i retning av å definere den kriminelle som defekt.

Arven fra 1700-tallets opplysningstenkere innebar at man satte lit til den menneskelige fornuft. I forbindelse med kriminalitet innebar dette en tro på at bare man opplyste godt nok om hvilke straffer man kunne vente seg dersom man begikk lovbrudd, så ville folk avstå fra å begå kriminelle handlinger. Dette fordi straffenes strenghet ville eliminere vinningen ved å begå en kriminell handling. Mot slutten av 1800-tallet begynte man imidlertid å fatte interesse for dem som trosset straffen og gang på gang befant seg i uoverensstemmelse med lovparagrafene. Kloke hoder ble lagt i bløt, og resultatet ble en radikal fokusforskyvning: Kanskje var det ikke opplysningen, men den kriminelle selv som kom til kort. Den mest kjente teoretikeren i denne forbindelse er italieneren Cesare Lombroso. I sitt hovedverk «Forbrytermennesket» lanserte han sin teori om den fødte forbryter: Enkelte synes å være immune overfor fornuft og straff i kraft av sin forbryterske natur. I Lombrosos kjølvann oppsto enorm interesse for og diskusjon rundt «den kriminelle». Enkelte av Lombrosos motstandere mente det arvemessige aspektet ble tillagt for stor vekt, og at den kriminelle snarere bar preg av å være miljøskadet. Uavhengig av om man støttet seg til teorien om arv eller miljø, eller hvorvidt man så defekten som uopprettelig eller korrigerbar, innebar dette en sentral dreining i tenkningen om forbrytelse og straff. Lovbruddet ble av underordnet betydning: Fokuset rettes mot lovbryteren som person. Som Lombroso sa det: «Crime is like sickness. The remedy should be fitted to the disease.»

Bjørneboes definisjon av den kriminelle som syk korresponderer med en slik tankegang. Han krediterer da også Lombroso. Ikke så mye på grunn av hans konkrete funn, de er tross alt utdaterte, men på grunn av hans sobre og vitenskapelige innstilling i arbeidet med å komme til bunns i den kriminelles bestanddeler. Bjørneboe etterlyser en oppdatert psykiatrisk forskning på det han kaller «den kriminelle psykose.» En forskning som i sin tur vil kunne bidra til å gi en mest mulig adekvat behandling av den kriminelle. Bjørneboes kritikk av domstoler og fengselsvesen er i stor grad rettet mot institusjonenes unnfallenhet når det gjelder å ta et slikt forsknings- og behandlingsperspektiv til etterretning. Han tar derfor til orde for noe av et vitenskapelig kupp innen strafferettspleien: Juristene må erstattes med medisinsk ekspertise som kan ta seg av forskning på og behandling av den kriminelle.

Bjørneboes etterlysning av medisinsk ekspertise var slett ikke ny. Snarere kan den karakteriseres som reaksjonær, da flere i hans samtid problematiserte det store behandlingsfokuset som allerede fantes innen strafferetten. Sikringsstraff, arbeidsskole for unge kriminelle og tvangsarbeid for alkoholikere var alle straffeformer som kan settes i forbindelse med individfokus og behandlingstankegang. Deler av kritikken ble rettet mot det man så som rettssikkerhetsmessig problematiske konsekvenser av behandlingsfokuset. Lange og ubestemte straffer kunne idømmes på bakgrunn av en relativt beskjeden forbrytelse dersom man fant det hensiktsmessig med tanke på den enkelte kriminelles muligheter til forbedring. Et annet aspekt som ble trukket fram var den store graden av maktkonsentrasjon som lå i hendene på behandlingspersonalet generelt, og hos den rettspsykiatrisk sakkyndige spesielt. En makt som gikk på den dømtes integritet løs: Når et lovbrudd blir forklart ut ifra den kriminelles personlighet, heftes det karakteristikker ved vedkommende som i det i sin tur kan være vanskelig å kvitte seg med. Den kriminelle er prisgitt det medisinske personalets definisjon av hva som er normalt.

Bjørneboes fascinasjon overfor den kriminelles manglende evner synes ved flere anledninger så stor at det går på bekostning av samfunnskritikken. Når hans ellers så forfriskende og skarpt samfunnskritiske penn benyttes i forbindelse med kriminalitet, tenderer han gjennomgående mot å vri fokuset over på den kriminelle som person. Gjennom en flittig bruk av et noe hjemmesnekret diagnoseapparat etterlates leseren med et inntrykk av at kimen til problemet er å finne i den enkelte kriminelle, og at et mer deterministisk menneskesyn lurer i kulissene.

«Vi trenger en ny Bjørneboe!» Etterlysningen blir framsatt med jevne mellomrom. Jo visst behøves stemmer som taler perverterte maktstrukturer imot. Men dersom man mener at mandatet også bør innebære evnen til å tale på vegne av andre (les: de såkalt «svake»), kan det være verdt å tenke seg om før man fastsetter hvem som bør fungere som forbilde. Veien ut i uføret kan være brulagt med gode intensjoner: Den gode hjelperens håndsrekning kan bli noe klam når det er hjelperen som definerer hvem den hjelpetrengende er. I Jens Bjørneboes tilfelle (som ellers) kan det være en god idé å undersøke nærmere hvilke implikasjoner det innebærer å definere andre som svake. Makt kan utøves på mange vis.

•Sigrid Krohn Eide har skrevet masteroppgave i idéhistorie om Jens Bjørneboes kritikk av norsk strafferett og fengselsvesen, ved Universitetet i Oslo.