SETTER DAGSORDEN: President Sven Mollekleiv i Røde Kors, her fra et besøk på Politiets Utlendingsenhet. Asylsøkere, særlig barn, er en særlig utsatt gruppe i Norge.
SETTER DAGSORDEN: President Sven Mollekleiv i Røde Kors, her fra et besøk på Politiets Utlendingsenhet. Asylsøkere, særlig barn, er en særlig utsatt gruppe i Norge.Vis mer

De svakeste blant oss

De som har det verst i Norge, hører vi lite fra. Vi har mye å skamme oss over.

Kommentar

Kampen om oppmerksomhet i en valgkamp kan noen ganger virke som en konkurranse om hvem som har det verst. Den debatten domineres sjelden eller aldri av dem som faktisk har det verst her i landet. De som har det verst, hører vi lite fra. Mange har nok med å holde ut hverdagen sin. Det er rapporten «Sosial puls» en nyttig påminnelse om. Den gir en stemme til de stemmeløse.

Mange snakker om de eldre, men pasienter på sykehjem uttaler seg sjelden i samfunnsdebatten og få snakker på vegne av dem. Jeg ble overrasket over at de som bor på sykehjem er blant de gruppene som har de aller største humanitære behovene i Norge i dag. 80 prosent er demente, de fleste har svært dårlig helse, mange har psykiske problemer og for mange lider med store smerter i livets siste fase. Eldre på sykehjem er en av åtte grupper utpekt i SSB-rapporten Humanitære behov i Norge, bestilt av Røde Kors.

Halvparten av gruppene dreier seg først og fremst om barn og unge: Unge utenfor utdanning og arbeidsliv, fattige barnefamilier, barn som blir utsatt for mishandling, mobbing og omsorgssvikt og asylsøkere, særlig barn og enslige mindreårige. Og de tre andre gruppene; rusavhengige, langtids sosialhjelpsmottakere og personer med alvorlige psykiske lidelser, har ofte en trist barndom i bagasjen og oppdrar nå egne barn. Derfor er hovedbudskapet fra Røde Kors at det er behov for en storstilt satsing på oppvekst i norsk politikk. I tillegg har de en lang liste store og mindre anbefalinger for hver gruppe.

Alle politikere er enige i at disse utsatte gruppene fortjener oppmerksomhet og bedre hjelp enn de får i dag. Likevel er det ingen grunn til å tro at mange av dem vil få det veldig mye bedre i overskuelig framtid. Selv om toppolitikere kappes om å utrydde barnefattigdom, øker antallet fattige barnefamilier i Norge og nærmer seg nå 100 000 barn. Alle mobbeprogrammene i den norske skolen er det vel ingen som har full oversikt over. Men 63 000 elever mobbes regelmessig, og et sted mellom 8 og 22 000 barn observerer eller utsettes for grov vold. I flere av de mest utsatte gruppene er innvandrere overrepresentert. Men stortingsflertallet har ikke gitt barnevernet ansvaret for asylsøkere mellom 15 og 18 år, og lar barn sitte deprimerte og passiviserte på vent i norske mottak fram til de blir gamle nok til å sendes alene tilbake dit de flyktet fra.

Å satse på de svakeste er altså mer enn fine ord. Det er knallharde prioriteringer og i mange tilfeller både dyrt, komplisert og kontroversielt. På enkelte av feltene Røde Kors setter søkelys på er det stor politisk uenighet, ikke minst i spørsmålene knyttet til asyl- og integreringspolitikk. Her er det for de største partiene åpenbart viktigere å være «streng» enn rettferdig. Det går utover enkeltmennesker, og spesielt barna.

«Sosial puls» ble i går utgitt for tredje gang, også i 1993 og 2001 bestilte Røde Kors liknende rapporter for å få en kvalitetssikret oversikt over reelle humanitære behov i Norge. Deres 50 000 frivillige bidrar på mange vis opp mot de utsatte gruppene, og rapportene blir hver gang brukt for å justere organisasjonens arbeid. Det vil de sikkert også gjøre denne gang. Men samfunnet kan ikke leve med at dette skal løses på frivillig basis. Ansvaret er og må løses politisk. Derfor er Røde Kors befriende konkrete i sine anbefalinger til politikerne. Rapporten gir en trist beskrivelse av viktige problemområder. Men de er mulige å gjøre noe med.

Løftet om at alle barn har rett på minst en gratis fritidsaktivitet må realiseres. Det er på høy tid å erstatte straffereaksjoner fra politiet i form av bøter og fengsel for rusavhengige med helsehjelp og oppfølgning. Bemanningen i norske sykehjem må økes slik at de ansatte får bedre tid til hver pasient. Stortinget bør lovfeste en standard og minstemål for kommunenes bo-, omsorgs- og oppfølgingstilbud for flyktninger mellom 15 og 18 år og reversere dagens praktisering av midlertidig oppholdstillatelse for barn.

I Arendal i går ledet jeg en debatt om denne tematikken, der representanter fra Høyre, KrF, Venstre og Arbeiderpartiet overgikk hverandre i fagre løfter. Realiteten er likevel at det er grunnleggende politisk uenighet om mange av disse temaene, og at ingen norske partier har grunn til å slå seg selv på brystet i begeistring over hva de får til. Rusavhengige jages fra sted til sted av politiet, barna deres vokser opp i elendighet og norsk asylpolitikk er nå så streng at en fransk domstol har erklært at den er i strid med menneskerettighetene. Og selv om alle er enige om at alle barn må få minst et gratis fritidstilbud, mangler rundt 100 kommuner et slikt tilbud.

Samfunnets sivilisasjonsnivå bør som kjent måles på hvordan vi behandler de svakeste blant oss. Der har vi ennå mye å skamme oss over.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook