SMIR TANKER: Marte Gerhardsen er daglig leder i den sosialdemokratiske tankesmien Agenda Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
SMIR TANKER: Marte Gerhardsen er daglig leder i den sosialdemokratiske tankesmien Agenda Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

De tenkendes tanker

Partiene ligger på sotteseng. Men på sengekanten sitter tankesmiene og tilbyr varme hender. Kanskje synger de en salme ved reisens slutt, skriver Gudleiv Forr.

Kommentar

Partiene har vært kjernen i vårt parlamentariske demokrati i mer enn hundre år. Vi har trodd at de er uunnværlige i et moderne demokrati. Deres oppgave har vært å kople velgerne til beslutningstakerne slik at politiske vedtak er forankret hos velgerne. Partienes aktive rolle i den politiske prosessen kan nok variere fra land til land. Noen steder er forholdet mellom partier og representanter løst, som i USA, andre steder utarbeider partiene detaljerte programmer på grunnlag av omfattende prosesser. Noen kaller partiene politiske verksteder.

Men over alt i den demokratiske verden er partiene som levende medlemsorganisasjoner i tilbakegang. Færre og færre ønsker å være medlemmer, og verkstedfunksjonen svekkes. Der de tidligere var en viktig formidlingskanal for velgernes ønsker og forventninger, har mediene og First House overtatt. Der partiorganisasjonen var rekrutteringsmaskin for framtidas politikere, er de profesjonelle partisekretariatene lokalt og sentralt blitt utømmelig kilde. Og der partiene drev utredninger om samfunnsforhold for å komme fram til en konsistent politikk og reform, har tankesmiene funnet et marked.

Nå har praktisk talt alle partier og ideologiske retninger fått sin tankesmie. Sist ut var Kristendemokratisk forum, med bånd til Kristelig Folkeparti. Og i forrige uke kom Venstre med sin tankesmie, Sosialliberalt verksted. Fra før har vi den høyreorienterte Civita, den venstreorienterte Res Publica og sentrum-venstresmia Agenda. Alle assosieres med bestemte partier. Men for alle er det maktpåliggende å framstå som uavhengig av partiene, og for partiene å framstå som uavhengig av tankesmiene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tankesmiene er som PR-byråene en naturlig følge av samfunnsutviklingen som er preget av kommersialisering, privatisering og medialisering. Tankesmiene er uavhengig av medlemmer, de finansieres dels i et marked, dels av velstående politisk interesserte mennesker og organisasjoner. De er uten politisk kontroll, men har et uttrykt ideologisk og politisk formål. De fyller avisenes meningssider, og holder liv i Dagsnytt 18, Politisk kvarter og restaurant Christiania i Stortingsgata i Oslo.

Men de holder også liv i de politiske partiene. Uten dem, er det stor fare for at partiene hadde befunnet seg i terminalfasen.

Men hvor nytt er fenomenet?

Da Arbeiderpartiet forberedte seg på å gjenerobre makten etter fire år med Per Bortens borgerlige koalisjonsregjering 1965 - 1969, opprettet partiet Tenkeloftet. Velutdannede og samfunnsengasjerte unge mennesker ble samlet under Per Kleppes inspirerende ledelse og ga Arbeiderpartiet råstoff til en ny politikk. Det ble en suksess. Partiet ble regjeringsparti gjennom storparten av 1970-tallet da Tenkeloftets program ble omsatt i praktisk politikk. Mange av utrederne ble stortingsrepresentanter og statsråder.

I partiavisenes tid fungerte også på mange måter de politiske avdelingene i redaksjonene som tankesmier. Medarbeiderne hadde kontakt med grasrota, visste hva som til enhver tid rørte seg blant velgerne. De fulgte også med internasjonalt, traff ideologiske meningsfeller på konferanser og møter, og hadde evnen til å konsentrere meningsmangfoldet de registrerte i sammenhengende programformuleringer. Det var kort vei fra de politiske avdelingene i avisredaksjonene til kommunestyrer, formannskap, ordførerstilling og stortingsreprentasjon.

Nå er partiene snart tilbake til der de startet, som valgkampmaskiner for kandidatene, og partilivet leves vesentlig i partigrupper i Stortinget og kommunestyrene. De er i ferd med å bli caucus-partier, som statsviteren Maurice Duverger kalte dem.

Da kommer tankesmiene dem til unnsetning. De er en nyskaping i den forstand at de opptrer uavhengig av partiene. Men når nå både de kristne og de sosialliberale etablerer sine tankesmier, er det av frykt for at KrF og Venstre skal bli slukt i den høyresiden som suksessen Civita har skapt de siste ti åra. Da trenger de hjelp til politikkutformingen fra sine egne smier. Men faren er at politikk dermed i enda sterkere grad blir en elitevirksomhet uten korreksjoner fra den grasrota partiene tradisjonelt har representert. Da er tankesmiene ikke uttrykk for demokratisk styrke, snarere tvert imot.