De to tenorer ved en av dem

Jazz på tenorsaksofon eller operaarier som lyrisk tenor? For Håkon Kornstad (36) var valget greit: Takk, begge deler.

TENORER: Håkon Kornstad er lyrisk tenor når han synger, men kan være atskillig røffere som tenorsaksofonist, selv om årene har gjort ham mindre redd for å spille melodiene uten å være nyskapende i et bankende kjør. 23. oktober spiller han med Tenor Battle i Christiania Teater i Oslo, i sin tid Norges første opera.FOTO: TERJE MOSNES

Foto: Terje Mosnes
TENORER: Håkon Kornstad er lyrisk tenor når han synger, men kan være atskillig røffere som tenorsaksofonist, selv om årene har gjort ham mindre redd for å spille melodiene uten å være nyskapende i et bankende kjør. 23. oktober spiller han med Tenor Battle i Christiania Teater i Oslo, i sin tid Norges første opera.FOTO: TERJE MOSNES Foto: Terje MosnesVis mer

DET er noe med tenorer. Regentene i det store, mektige midtriket, mellom baryton/bassrikets dunklere drag og sopranens nervepirrende nærhet til hylet.

Snakker vi jazz, handler det om saksofonister og navn som Coleman Hawkins, Lester Young, John Coltrane, Wayne Shorter, Jan Garbarek og noen til. Penser vi over til opera, dukker navn som Jussi Björling, Enrico Caruso, Benjamino Gigli, Luciano Pavarotti og Plácido Domingo kjapt opp.

Men snakker vi om jazztenor og operatenor i en og samme kropp og sjel, er det bare ett navn som gjelder: Håkon Kornstad.

Slag
Bandet hans heter Tenor Battle, og hos Kornstad raser slaget mellom sang og spill der han synger en italiensk arie mye bedre enn noen annen tenorsaksofonist du har hørt om, før han griper hornet og sammen med verdens rareste besetning formidler melodien i en jazzdrakt som en Björling, Caruso eller Pavarotti aldri ville ha drømt om å sy, tråkle eller snurpe sammen.

—Jo, jeg synes vi er i ferd med å finne en oppskrift på hvordan vi skal spille operamusikk. Det ligger fantastisk mange flotte melodier i operarepertoaret som bare venter på å bli oppdaget, sier Håkon Kornstad som har med seg Sigbjørn Apeland på trøorgel, bassisten Per Zanussi, trommeslageren Øyvind Skarbø og cembalisten Lars Johansen i Tenor Battle. Det høyst originale ensemblet har gjennom sin korte levetid vakt interesse i utlandet, og Kornstad antyder så vel et album som turneer og festivaljobber i Europa, USA og Canada neste år.

—På plakaten til Tenor Battle figurerer du med pudderparykk og rouge i kinnene i beste Amadeus-stil. Får det folk til å oppfatte dere mer som en kuriosasak og et slags «novelty»-fenomen enn som et seriøst band?

—Jeg vil ikke si at vi sliter med det, men jeg har merket en viss forutinntatthet, kommer svaret. —Noen tror at Tenor Battle gjør et show, ikke en konsert, men så fort de får høre oss, skjønner de at det vi driver med er blodig alvor og tufta på ekte kjærlighet til både jazz og opera.

Lynnedslag
—Du var i New York og godt i gang med å etablere deg internasjonalt som en nyskapende jazzsaksofonist med oppsiktsvekkende solokonserter da operalynet slo ned i deg?

—Det var som et lynnedslag på The Metropolitan i 2009, og det førte til at jeg søkte og kom inn på Operahøgskolen her i Oslo. Men til våren er jeg fri mann igjen, da har jeg vært operastudent i tre år, ett år mer enn jeg var student på Jazzlinja i Trondheim.

—Går det mot et frilans jazzmusikerliv med innlagte operaauditions?

—Noe sånt. Jeg har savnet frilanstilværelsen, det perfekte ville vært å kunne veksle mellom operaengasjementer på et par måneder og perioder med spilling. Men da må jeg klare å sikre meg noen roller.

—Hva slags roller ser du for deg?

—Jeg er lyrisk tenor og har kanskje mulighet til å komme meg inn i et Verdi-repertoar hvis jeg øver jevnt og trutt og ikke går for raskt fram. Da vil jeg kunne synge i mange år, og et mål med denne utdanningen har nettopp vært å kunne synge lenge uten å «synge seg ut» underveis.

Men enda viktigere har det vært å lære seg å lene seg litt tilbake og føle seg fri når man synger. Akkurat det der kjenner jeg så godt igjen fra tida som jazzstudent, jeg kunne stå på øvingsrommet og spille vakre toner, men på scenen ble jeg så gira at jeg ga på så mye luft og punch at røret på en måte knelte. Og da fikk jeg ikke ut det jeg ville. Sånn er det når jeg synger også, hvis jeg presser for mye, forsvinner det vakre.

Vanskelig
—Operafaget innebærer ikke bare musikk, men teater også?

OPERA:  Håkon Kornstad slik han framstår på plakatene for Tenor Battle. FOTO: ERIK BURÅS
OPERA: Håkon Kornstad slik han framstår på plakatene for Tenor Battle. FOTO: ERIK BURÅS Vis mer

—Ja, og det er vanskelig. De fleste som kommer til Operahøgskolen holder et visst nivå musikalsk, men når du har lært deg et stykke, skal du ut på scenen og synge mens du må passe på å plassere deg riktig i forhold til de andre sangerne, passe på kroppsspråk og mimikk og forholde deg til orkester og dirigent, og det tror jeg aldri vil slutte å være vanskelig. Jeg har dager der jeg ikke får til noen ting, men det er spennende også, og jeg merker at jeg har anlegg for dette når jeg klarer å slappe av.

—For et par uker siden sto du på scenen i selveste Wigmore Hall i London sammen med den amerikanske tenorstjernen Joshua Redman. Hvordan havnet du i kammermusikkens Mekka sammen med ham?

—Han kuraterer en jazzserie for Wigmore Hall, og i fjor spurte han om jeg kunne tenke meg å spille der sammen med ham. Det ble en veldig fin kveld der han først gjorde en halvtimes soloavdeling og fortalte publikum at han varmet opp for meg, hyggelig som han er.

I min avdeling sang jeg blant annet en napolitansk sang over en saksofonloop, og etter at Joshua hadde kompet meg i en fransk operaarie, spilte vi «Body and Soul». Det var kjempemorsomt, Joshua Redman er en utrolig nysgjerrig og raus fyr og en fantastisk musiker, og jeg tenker at hvis jeg blir så god som ham noen gang, skal jeg passe på å være like raus.

—Kjente du ham fra før av?

—Han kom bort til meg i Stavanger for noen år siden, etter at jeg hadde spilt solokonsert på MaiJazz. Da spurte han om å få timer hos meg, og siden jeg hadde hatt en ganske lang Joshua Redman-fanperiode da jeg var 18-19, ble jeg ganske paff. Etter hvert ble jeg mer fan av faren hans, Dewey Redman, men nå skjønner jeg nok mer av Joshuas musikk også.

Standarder
—Du har med andre ord ikke sagt farvel til jazzen, men snarere velkommen til operamusikken?

—Ja. Du kan jo selv prøve å bare høre på opera i to år, og så sette på «Kind of Blue». For meg ble det en åpenbaring, plutselig hørte jeg hvor hipt jazz egentlig er igjen.

Det jeg har lyst til nå, hvis jeg skal ha et band til i tillegg til Tenor Battle, er å spille standardlåter med Firkorn, kvartetten min. Vi pønsker på en Herr Nilsen-jobb i desember og da kan vi forske litt i eldre låter. Jeg har alltid likt god, gammel jazz, og det å kunne spille «Body and Soul» på øvingsrommet, nyte det og ikke skulle være så fordømt nyskapende hele tida, var veldig fint.