Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

De totalitæres kvinneforakt

Malala kjemper en historisk kamp mot foreldede maktstrukturer.

Nobelsprisvinneren Malala Yosafzai er den yngste til å motta prisen noensinne. Her fra talen hun holdt under Forbes Under 30 Summit i høst. Foto: Nicholas Kamm
Nobelsprisvinneren Malala Yosafzai er den yngste til å motta prisen noensinne. Her fra talen hun holdt under Forbes Under 30 Summit i høst. Foto: Nicholas Kamm Vis mer
Meninger

Ved å gi fredsprisen til Malala Yousafzai, markerte den norske Nobelkomiteen seg tydelig for kvinners rett til utdanning og sterkt imot den undertrykkelse av kvinners rettigheter man vet foregår på daglig basis rundt omkring i verden. I Norge, hvor nå flertallet av de som tar høyere utdanning er kvinner og de to øverste stillingene i det politiske Norge er bekledd av kvinner, fungerer prisen som en påminner om at ting forholder seg ganske annerledes om man beveger seg ut av andedammen.

Det Malala kjemper mot, er en totalitær bevegelse. Slike har verden sett jevnlige innslag av tidligere, og da særlig i det århundret vi nylig la bak oss, mest kjent ved Nazi-Tyskland under Hitler og Sovjetunionen under Stalin. Mange har sett filmen om Sophie Scholls siste dager, hvor Nazi-Tyskland henretter flere studenter som kjempet mot regimet. Malala kan kanskje anses som en nåtidig versjon av Scholl? Der kampen mot nazismen er noe nordmenn i dag forbinder med historietimen og som står fjernt fra oss, foregår Malalas kamp mot det totalitære her og nå.

Dersom man mener å ha funnet en oppskrift på det fullkomne samfunn, så er alle virkemidler lov og alle som står i veien er å betrakte som fiender. I et slikt verdensbilde passer det dårlig med kvinnefrigjøring. Her er heller kvinnen et middel for å realisere et mål; perfekte barn og individer i et perfekt samfunn. Selv om kvinner i teorien (og i alle fall som kanonføde under 2.verdenskrig) hadde større status i kommunistlandene enn mange steder i den vestlige verden, var praksis og realiteter en ganske annen.

I 1936 ble abort forbudt i Sovjetunionen. Begrunnelsen var todelt. Den ene sa at det var farlig for kvinners helse, den andre handlet om at abort var en bevist egoistisk handling som begrenset veksten i Sovjets kommende generasjon av «nye mennesker». Kvinner hadde ingen rett til å bestemme om de skulle bære frem barn for det sovjetiske moderland eller ikke. Den ideelle familien skulle være stor, harmonisk og hardtarbeidende. Jo flere barn en kvinne fikk, jo større heroisk helt ble hun. Fødte du syv barn, var du kvalifisert til medalje for «Motherhood Glory». Fri kjærlighet og fri sex ble av Pravda i 1936 ansett som fullkomment borgerlig. Man kan saktens undres om de stalinistiske studiesirklene i Norge på 60-70-tallet var like rigide i tankegangen som sin læremester?

Tilsvarende praksis hadde man i det tredje rike. Også her fikk man medalje av stigende valør jo flere barn man fikk. «I min stat er moren den viktigste borger», erklærte Hitler. Kvinnen var mor (rugekasse) og hjelper, mannen var kjemperen og tenkeren, lød stereotypien i den nazistiske retorikken. Ektepar uten barn ble ikke kalt familier, dette var bare husholdninger. Som den kristendemokratiske Konrad Adenauer sa det: Nasjonalsosialismen ofret individets verdighet og verdi til en statlig avgud.

Flere tiår senere og i en annen verdensdel, møtte kvinner igjen det samme tankegodset, denne gang i islamistisk form. Grunnloven i Ayatollah Khomeinis nye Iran gjorde det klart hva kvinners rolle nå var: «Kvinner er blitt dratt vekk fra den enhetlige familien» og «blitt et verktøy til tjeneste for forbrukermentaliteten og utnyttelse.» Det er derfor en moderskapets plikt «å gjenoppta sin rolle som frembringer av religiøst tenkende menn og kvinner». Den vestliggjøringen som kvinner i Iran hadde opplevd, endte raskt og flere forskere mener kvinner var den første sosiale gruppen som oppfattet den totalitære trusselen. Diktert av en streng tolkning av sharia-lovgivning, ble kvinner nå pålagt å bruke hijab på alle offentlige steder. Adskillelse av kvinner og menn ble innført på skoler og i offentlig transport, og kvinnelige nyhetsankere, skuespillere og sangere ble forbudt på radio og TV. Både i statlige og juridiske stillinger ble kvinner fjernet, og kvinner fikk ikke lenger studere ingeniørfag, landbruksfag eller finans.

Sjahens autoritære diktatur tøylet de politiske friheter uten å trenge inn i den private sfære. For totalitære finnes ikke denne grensen. Kvinners rett til skilsmisse forsvant, ekteskapsalder ble senket til 9 år og steining for utroskap ble gangbar straff. Dette foregår nå. Der hvor vi har Lise Klaveness som ekspertkommentator under fotball-VM, er det i Iran slik at kvinner har ikke lov å komme inn på fotballstadion, noe den prisbelønnede iranske filmskaperen Jafar Panahi viser i den satiriske filmen Offside fra 2010. Senere ble Panahi dømt til fengsel for oppviglersk atferd.

Også i Malalas hjemland Pakistan behandles kvinner som annenrangs borgere. Mange områder i Pakistan praktiserer sharia-lovgivning, som blant annet innebærer et forbud mot at jenter får gå på skole. Kvinner blir holdt innendørs, mishandlet og voldtatt. Æresdrap på kvinner er utbredt.

Hva er motsatsen til ideologier som ser på kvinner som midler? Noe av det mest åpenbare er å bygge opp under og legge til rette for den offentlige debatt. Kvinners sosiale status i Sovjet forandret seg lite. Noe av årsaken lå i at det på 1930-tallet var blitt offisielt vedtatt at spørsmålet om likestilling var blitt løst. Å diskutere dette ble derfor nærmest tabu.

For oss på høyresiden ligger det også et naturlig svar i kollektivismens motsats, nemlig i sivilsamfunnet. En nødvendig forutsetning for en kvinnefrigjørende politikk er en politikk som tar utgangspunkt i individets ukrenkelighet. Har man et demokratisk og liberalt sinnelag anser man kvinner som autonome, med rettigheter og plikter og frie til å leve sine liv slik de ønsker. De er ikke først og fremst kvinner, de er individer.

For kvinner verden over kommer muligheten til et fritt, autonomt og verdig liv først og fremst gjennom utdanning, prevensjon og selvbestemt abort. De mest effektive grepene totalitære regimer og ideologier har gjort i historien for å lenke kvinner fast i undertrykkelse og dominans fra mannlige eller statlige autoriteter, er å begrense eller frata kvinners rett til å bestemme over egen kropp og liv, og begrense deres mulighet til å skaffe seg kunnskap og utdanning. For den liberale feminismen står menneskeverd, bestemmelsesrett over egen kropp, samt rett til å ta individuelle og frie valg, dermed sentralt.

Malala ble skutt av Taliban fordi hun kjempet for jenters rett til utdanning. Slik som mange andre har gjort før henne, kjemper Malala mot foreldede maktstrukturer - samfunnsstrukturer som rangerer mennesker på bakgrunn av kjønn, hudfarge, religion eller seksuell legning. Ideen om mennesket kun som en brikke i et puslespill ment å bli det perfekte samfunn finner vi dessverre fortsatt flere steder i verden. Fredsprisen til Malala er derfor svært berettiget, og en nødvendig påminnelse om at totalitært tankegods stadig brer sitt mørke over deler av verden.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media