1. Et hardere regn har begynt å falle

Kapittelet der den ulykkelige Venstre-velgeren drikker som om det gjaldt livet. Det gjør det også. Han kunne ikke stemme Venstre i år heller, men bestemmer seg for å gjøre noe drastisk.

Les intervju med forfatteren her.

Det er kveld, niende september 2013. I flere hundre tusen norske kjeller- og loftsstuer og stoler fra Ekornes, er det ettertenksomt og mutt. En mann her, et par der som likevel ikke har snakket godt sammen på noen år, en enslig som finner selskap i det blafrende lyset fra flatskjermen. Ingen har noe særlig å si. Alt ser ut til å være over, oppe og avgjort.

Kommunene smeller inn på tv-skjermen som regnet mot det harde skinnet på ei tromme. Drinkene smeller i Karl Georg Byrkje. De bedøver, som de alltid har gjort, men bevegelsene i albuen er raske og sinte. Han får lyst til å kysse noen, lukke øynene, bare forsvinne inn i en ny virkelighet. Aller helst vil han holde rundt kona si. De har en ny ømhet for hverandre etter en kort, turbulent periode. Døtrene er flyttet til Århus for å ta kaospilot-utdannelse, men de to som ble igjen er blitt nykjærester, ennå ikke for gamle til å falle inn i mønstre. De er blitt ømme og oppmerksomme mot hverandre på daglig basis. Karl Georg har sett noe nytt, livaktig i blikket hennes. Han håper bare det ikke er begynnelsen på et langt farvel. Begge liker å kline med lukkede øyne, det har nok begge lagt merke til, og når han lukker øynene nå og fukter de numne leppene sine, er det ikke hennes varme pust som kommer mot ham, men stålånden fra Erna Solberg. De trivelige kjakene hennes er blitt knuseverk. Han innhylles i blått blusestoff mens hun sakte spiser ham, bein for bein, tann for tann. Monsteret tar seg god tid, er systematisk. Sier ingenting. Han tror fortsatt det er kjærtegn, men kjenner at noe er borte, at en sur vind trekker ned i halsen. Adamseplet knaser. Aaah, typisk, hun sparer den bløte hjernen til slutt. Dessert. Kragebeinet suges tomt for marg. Hun slurper, gir fra seg godlyder. Han kan ikke motstå det før han rykker til med et ømt ul og tar seg hurtig til hodet, til halsen og brystet. En dråpe brennevin renner ned over halsen og ned i skjortelinningen. Han lar den være. Pokker ta folk, tenker han, og det er han temmelig sikker på at pokker kommer til å gjøre i løpet av de neste fire årene.