«De trivelige kjakene til Erna er blitt knuseverk»

Les Vidar Kvalshaugs politiske underholdningsroman — bare på dagbladet.no.

VENSTRE-MANN: Romanens hovedperson plages av å ikke kunne stemme på Venstre. Illustrasjon: Pål Dybwik.
VENSTRE-MANN: Romanens hovedperson plages av å ikke kunne stemme på Venstre. Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

1. Et hardere regn har begynt å falle

Kapittelet der den ulykkelige Venstre-velgeren drikker som om det gjaldt livet. Det gjør det også. Han kunne ikke stemme Venstre i år heller, men bestemmer seg for å gjøre noe drastisk.

Les intervju med forfatteren her.

Det er kveld, niende september 2013. I flere hundre tusen norske kjeller- og loftsstuer og stoler fra Ekornes, er det ettertenksomt og mutt. En mann her, et par der som likevel ikke har snakket godt sammen på noen år, en enslig som finner selskap i det blafrende lyset fra flatskjermen. Ingen har noe særlig å si. Alt ser ut til å være over, oppe og avgjort.

Kommunene smeller inn på tv-skjermen som regnet mot det harde skinnet på ei tromme. Drinkene smeller i Karl Georg Byrkje. De bedøver, som de alltid har gjort, men bevegelsene i albuen er raske og sinte. Han får lyst til å kysse noen, lukke øynene, bare forsvinne inn i en ny virkelighet. Aller helst vil han holde rundt kona si. De har en ny ømhet for hverandre etter en kort, turbulent periode. Døtrene er flyttet til Århus for å ta kaospilot-utdannelse, men de to som ble igjen er blitt nykjærester, ennå ikke for gamle til å falle inn i mønstre. De er blitt ømme og oppmerksomme mot hverandre på daglig basis. Karl Georg har sett noe nytt, livaktig i blikket hennes. Han håper bare det ikke er begynnelsen på et langt farvel. Begge liker å kline med lukkede øyne, det har nok begge lagt merke til, og når han lukker øynene nå og fukter de numne leppene sine, er det ikke hennes varme pust som kommer mot ham, men stålånden fra Erna Solberg. De trivelige kjakene hennes er blitt knuseverk. Han innhylles i blått blusestoff mens hun sakte spiser ham, bein for bein, tann for tann. Monsteret tar seg god tid, er systematisk. Sier ingenting. Han tror fortsatt det er kjærtegn, men kjenner at noe er borte, at en sur vind trekker ned i halsen. Adamseplet knaser. Aaah, typisk, hun sparer den bløte hjernen til slutt. Dessert. Kragebeinet suges tomt for marg. Hun slurper, gir fra seg godlyder. Han kan ikke motstå det før han rykker til med et ømt ul og tar seg hurtig til hodet, til halsen og brystet. En dråpe brennevin renner ned over halsen og ned i skjortelinningen. Han lar den være. Pokker ta folk, tenker han, og det er han temmelig sikker på at pokker kommer til å gjøre i løpet av de neste fire årene.

Karl Georg Byrkje spiller fingrene mot de slanke armlenene på designerstolen som kona hans, fylkesvever Annemerete Fredriksdatter Byrkje, har kjøpt eller byttet til seg mot et bilde. Han måtte venne seg til denne stolen. Stolen krevde at eieren endret seg, tilpasset seg, fant andre måter å sitte på, rett og slett. Komfortabelt måtte defineres på nytt. Da Karl Georg Byrkje hadde knekket koden, gikk det bedre. Stolen var for stor og tung til at den kunne flyttes over golvet og settes på plass etter tv-økten. Når han gjorde det, pleide Annemerete å skyve den på plass og nevne ryggplagene sine i samme slengen. Han var av den oppfatning av et ekteskap skulle være et sted man satt godt, ikke en kamp om plassering av møbler.

Han kjenner en fysisk smerte. Ikke i halsen etter brennevinet, ikke i lår eller skuldre etter å ha fulgt alt av nyhets- og valgsendinger siden klokken 1830. Ikke i hodet, der svirrer det godt rundt allerede. Ikke i brystet. Han er 45 år og ennå i brukbar form.

Nei, det er inni ham og han vet årsaken. Den er enkel, banal og vond. Han vil ikke være en slik mann, men saken er at han kunne ikke stemme Venstre ved dette valget heller. At mange i Norge hadde det som ham denne dagen, gjorde det ikke lettere å bære, bare verre. Han kunne bare ikke ta sjansen. Kanskje neste gang, men ikke i 2011, ikke i 2013. Slik er det blitt. Slik er det å være Venstremann.

Karl Georg Byrkje hadde stått i avlukket i Rådyrveien ungdomsskole og sett på rekken av stemmesedler. Det svimlet foran øynene. Alle var tilsynelatende like, men i år gjaldt det. Frem til 2005 kunne han stemme Venstre. I år kunne en stemme på feil parti bety langt mer. Hva ville for eksempel skje med fylkesvever-ordningen under høyrepartier som i utgangspunktet ville legge ned fylkeskommunen i sin helhet?  Som Venstrefolk flest hadde Karl Georg Byrkje aldri likt å måtte velge, men det var forbaska enkelt i år og det var vondt på et sted han aldri hadde kjent smerte før. Han stappet Arbeiderpartiets seddel i konvolutten og følte seg beglodd av de to pensjonistene som krysset i listene. I sekundene det tok å gå over golvet, så han de neste fire årene danse foran øynene. Schjøtten hadde en underlig Haakon Lie-maske på seg og han danset på tærne i bakgrunnen av en scene der liv Signe Navarsete klinte til tre journalister samt et gjengmedlem. Bak dem: En utgave av FHM med en dristig og moden Helga Pedersen på coveret. Slagsvold Vedum i den andre utkanten med høygaffel og Kristin Halvorsen i burleskdans med Trond Giske i en liane høyt i gymsalen. Alt var kjent, men likevel så fordømt fjernt.

--

Kommentatorene på tv tripper foran grafikken sin og venter at et par jernbanebyer i Nord-Norge og Hedmark skal komme. Karl Georg Byrkje går opp i vevstua for å se om det er noe vin der, noe hun har latt være å drikke, noe hun har fått i gave for en tale eller et foredrag. Hun vever hjemme. Loftet har takvindu og lyse, trivelige nisjer der hun lagrer ting etter et bestemt mønster. Stilen hennes er minimalistisk. Etter mange år med stor, tett og rik vev i utsmykningsøyemed, tok hun ledelsen i en gruppe kvinner som gikk sin egen vei med vev og som ble eksponert i D2-magasinet og dermed ga vevkunsten en ny freshness. Oppslaget henger der.  Vev er ikke lenger vev, skrev journalisten. Å veve er ikke lenger å leve, skrev journalisten. Vev har brutt ut av keramikkhelvetet, skrev journalisten (og akkurat den bemerkningen hadde fått Gruppen Norske Keramikere av 1979 til å publisere rasende motinnlegg på bloggen sin). Vev er blitt interessant igjen. Flatene får spille. Tråden blir igjen en tråd som skal følges, og den leder seeren til egne tolkninger og større erkjennelser. Vev er allerede blitt det neste store og Annemerete Fredriksdatter Byrkje har passert 40 år, men er likevel en ny stjerne for en ny tid, skrev journalisten.

På bildene i D2 stilte hun med kort hår. Karl Georg hadde skumpet melk over kanten på firkornskåla da hans spiste frokost på kontoret sitt hos Grenlandsforskning mens han bladde opp i D2. De bodde fra hverandre disse månedene. Hva hadde hun gjort med håret? slo det ham, enda han ikke var en spesielt visuell mann. Hun bar de hvite, trippelvevde øredobbene fra kolleksjonen sin. Det neste han tenkte, var: Er jeg virkelig gift med en stigende stjerne?

Karl Georg finner en flaske rødvin med gullfarget tråd rundt. Norsk Sanitetskvinneforening, avd Telemark, leser han, røsker av takkekortet og går ned for å vente på byene. Alle med litt forstand på politikk venter på byene, men for Senterpartiet er kvelden snart over. Kommuner Byrkje aldri har hørt navnet på, dukker opp til sine femten sekunders berømmelse og den siste oppmerksomhet. Nå kan de trolig rive ned skjoldene på kommunehusene og finne seg en partner frivillig før Erna kommer og tvangsgifter dem. En av nettavisene skriver at heller ikke Utsira er som den pleier i stortingsvalget 2013. Utsira er alltid den første klovnen ut i valgmanesjen og småstedene i Finnmark og Hedmark har rød nese, men litt mindre rød enn før. Byene teller, og Fauske og Askim er tidlig ute i år.  Fauske og Askim, tenker Karl Georg Byrkje og føler ingenting.

Mye av jobben til kulturforsker Karl Georg Byrkje går ut på å fremheve distriktene og utkantene og underdrive byenes betydning. Ofte må han gjemme tallene så godt det lar seg gjøre og håpe at media og de få andre som leser rapportene går seg vill i fotnoter og forbehold. Slik har bestillingen vært fra de rødgrønne i åtte år. De har aldri uttalt dette, snarere tvert i mot, for å holde Senterpartiet innenfor streken. Men det nivået innenfor de tre departementene for kultur, kunnskap og næring han hadde kontakt med, lot det skinne gjennom. Når seminarene om uavhengig og troverdig forskning var over, middagen spist og drinkene kom på bordet, sa enkelte det rett ut: Vi snakker om distriktene, gir dem noen symbolseire, men vi handler i byene.

--

En dame med rolige bevegelser står der Geir Helljesen skulle stått. Karl Georg går baklengs ut på kjøkkenet og famler i skuffen etter en vinopptrekker uten å våge å ta blikket vekk fra skjermen. Han tenker at om han blunker, dør Norge. Karl Georg Byrkje drikker et glass rødvin. Smerten er der ennå, byene ikke. Han må pisse, men klarer ikke rive seg løs. Til slutt snur han flatskjermen og går baklengs mot døra til do og skrur opp lyden med fjernkontrollen for hver meter bort fra fjernsynet. Karl Georg pisser mot porselenet. Strålen rett i vannet vil skape for mye lyd. Lyspæra er gått. Dette var en av tingene Annemerete ba ham fikse før hun dro, men han er ikke seg selv disse dagene, rettere sagt: Han har aldri vært så nær seg selv. Kroppen er i helspenn. Den mobiliserer. Han har ikke, tross iherdige forsøk, klart å få ereksjon siden 29. august. Karl Georg Byrkje kjenner på redselen for å miste noe viktig. Dette er ikke nytt for ham. Faren dro for å ta videreutdanning og onkelen flyttet inn på gården for å få det til å gå rundt. Familiegården var stor nok den gang, men det kommer nye tider, nye krav, sa faren. Og nye folk, mumlet sønnen.

Karl Byrkje senior var som et fyrverkeri den morgenen han dro. Noen måtte satse på det som ennå ikke hadde kommet hit til landet, mente han, satte seg i Kadetten og kjørte til en planteskole langt sør i Sverige som hadde spesialisert seg på økologiske grønnsaker. For ungene var økologi bare noe i lærebøkene, i beste fall en fotosyntese de husket noe av forløpet i. For Karl senior var økologi fremtiden og det var i neste generasjons landbruk han fant alt han trodde på. Karl senior kom hjem fra planteskolen i Sverige som en annen mann. Etter noen uker skulle det også vise seg at han kom hjem med en annen kvinne.

Karl Georg sa fra seg odelen i vilt raseri og dro ut på marka for å kjøre villmann i en bulket, gammel Taunus faren mente var god å lære seg i. Han dro til byen så snart han kunne og brøt totalt med både faren og farens mål for gården fremover. Karl Byrkje senior stemte Senterpartiet, så sønnen valgte det stikk motsatte. Han ble medlem i Unge Venstre.

Han tok forberedende, litt nordisk og endte til slutt på kulturstudiene i Bø. Han var innom et par tilfeldige jobber og et lite gjennomtenkt ekteskap med en jente fra Skien før daglig leder i Grenlandsforskning så noe i Karl Georg Byrkje som faren hans hadde oversett: En enorm vilje til å ta valg, stå på dem og stå for dem. Instituttlederen sa at det forskningen trenger, er folk med baller, folk som tar standpunkt. Dette kommer til å bli det nye innenfor forskningen, media og all kunnskapsbasert formidling, sa han. Karl Georg måtte gi ham rett i at det hadde skjedd innenfor media, men Karl Georg visste at baller ikke var nok. Man måtte være varm på ballene, altså måtte ballene være i varmen. Derfor hadde han jobbet bevisst for å få gode kontakter innenfor Kulturdepartementet. En ting var hva han produserte av forskning som gikk gjennom de formelle kanalene og ble trykket med Grenlandsforsknings logo. En helt annen ting var hva han fôret Kulturdepartementet med, hva han spilte opp og inn til departementet, tolket for dem og fikk vite i samtaler som varte til langt på kveld.

Faren lå i jorda hjemme. Faren hadde fått rett. D2, magasinet som pekte ut en lysere himmel for alt fra Annemeretes vevstil, furumøbler, funksjonalistiske biodasser i strandsonen, bildesign, vinyl, slank livsstil og alskens signalbygg på snåle steder, hadde også preiket økologi i mange år. Alt var økologi. Hva man dyrket og spiste, hvordan man oppførte seg og måten man tok seg frem i denne verden på. Karl Georg hadde økologi langt opp i halsen, ikke fordi han var en pragmatisk venstremann, men fordi det var slik han sakte mistet sin far.

--

Mens han slipper de siste dråpene mot porselenet og hun som står på Geir Helljesens plass i valgstudioet med økende entusiasme melder at resultatene fra både Surnadal og Sunndalsøra er på vei inn, kommer han på det: 9. september 1981, på dagen 32 år siden, gjorde vi det umulige. Nå er vi i ferd med å gjøre alt umulig. Mellom der har han hatt et liv, og mye av det livet var farget av 1981 da Roger Albertsen fra Tyssedal eller Tom Lund fra Lillestrøm gjorde tiåret bedre. Hallvard Thoresen fra Larvik sørget for at vi slo England 2-1 i fotball, men jo mindre sted helten kom fra, jo større var helten. Et slik land var Norge da. Man holdt på Røde Roger med alle hans sår og skrammer og foran Tom Lund som led av kronisk flyskrekk og tok tog over halve Europa for å spille fotball. Slike helter hadde vi da. Karl Georg turte ikke spå om Norge ville holde seg med slike helter fremover. En ting var sikkert: Heltene blir i alle fall ikke økologiske.

Han lurer pikken inn i smekken og da hører han at Arbeiderpartiet har gjort det relativt svakt i industrikommunen Sunndal, men tenker på hva seieren over England lære oss den gangen. For Karl Georg Byrkjes del må det ha vært at det viktigste ordet i overmakt er makt. Selv er han ikke den mest populære kulturforskeren i feltet, selv ikke etter at også kulturforskere ble utropt til de nye popstjernene på en eller annen nettavis av en eller annen markedshøyskolefyr. Kanskje var han for gammel i en alder av 46, kanskje var han for nøye og treig. Kanskje «leverte» han for lite. Sjargongen hadde fått vokse frem i hans levetid. Alle var enten leverandører av premisser, selgere av budskap eller kunder. Hva skjedde egentlig med å være en all right fyr som gikk greit over ens med alle? Mediene ringte heller Helene Rie, som uttalte seg skråsikkert på stadig mer sviktende grunnlag om alt fra håndverkerkunstens rolle for skaping av næring og identitet i mellomstore bygdesamfunn til hva uniformsfargene forteller om et korps. Akkurat som om de hadde et valg, som om korpset kunne ta seg råd til å gå fra sidrompa til innsvinget bare fordi Helene Rie hadde en kvikk oppfatning av tidens trend?

Nei, Karl Georg Byrkje var regjeringens egen mann. Han var leverandør av tall og analyser til den virkelige makta, de som fikk omsatt alt han drev med til reell politikk. Han hadde alltid stemt Venstre. Det var det tryggeste om man ikke ville ende i politiske diskusjoner eller få skylden for noe som eventuelt måtte gå galt i en nasjon. Vennene hans i den rødgrønne regjeringen spurte aldri hvor han sto politisk. Alt han la frem og ga dem, var innenfor deres radius og han hadde ikke hatt problemer med å levere materiale til de rødgrønne. Det var de som hadde innført ordningen med fylkesvevere, og nå, på dommens dag, måtte innføringen av fylkesveverordningen sies å være Senterpartiets mest betydningsfulle bidrag disse åtte årene.

Karl Georg Byrkje kunne man gi både tillit og spillerom. Den viktigste kollegaen hans var ikke forsker ved Grenlandsforskning, stipendiat eller instituttleder. Den viktigste kollegaen var Kjellen i Kultur. Bergenseren Kjell Kolbjørnsen, departementsråden i Kulturdepartementet, visste både i sitt indre og i fylla at han aldri ville nå helt opp. I stedet la han an en kameratslig tone. Kall meg Kjellen, sa han blidt, og Karl Georg la merke til ham i første møte fordi han var den eneste som var blid og fornøyd. Slike måtte man holde seg inne med. De var livsfarlige. Kjellen var i departementet hva Anders Aanunsen var i Frp: En som var for god til å være sann i sitt konsept, en som egentlig ikke passet der, som alle trodde var noe annet, men gi slike karer et våpen og de er lynraske til å bruke det.

«Eg er mauren», sa Kjell Kolbjørnsen, «eg bygger tua for dronningane mine, Anne Enger, Åslaug, hon skuespilleren, Trond, Anniken og Hadia. Og du, Karl Georg», sa han og tok en slurks pause, «du er materialet eg bærer til tua. Du er nålene, du er fragmenter av kongler, du er, ja, du veit».

«Nedfallet?» Foreslo Karl Georg.

«Neida. Vi bygger tua sammen», sa Kjellen på en vennskapelig tur til Amsterdam i fjor. Karl Georg hadde ikke engang tatt det nye kredittortet sitt ut av konvolutten. Til og med gaven til Annemerete fra Schipool Design & Arts ble lagt inn i maurtuas irrganger av hva som ble mulig, bare man samarbeidet og var viktig nok.

--

Når han vasker hendene med såpe med lukt av lavendel, savner han Annemerete, og da kommer han på at han egentlig burde blitt hjemmesitter i dag. Det hadde vært en mulighet, men han er for pliktoppfyllende. En ting var å ikke stemme Venstre, men å aktivt stemme på andre fløyen, var kanskje i meste laget? Han står der ettertenksom med fjernkontrollen i den ene hånda, håndkleet i den andre. Stakkars dem, stakkars oss, tenker han og han hører en ny frisk i tv-studioet, som et jag av forventning kommer gjennom fjernsynet og stemmene.  Byene begynte å komme. Det er dem han gruer mest for. Vel har han vært pliktoppfyllende og forsøkt å jazze opp bygdenes betydning for et Norge i 2013, men nå kommer det for en dag: Folk kommer til å ha stemt Høyre i de stadig mer sentraliserte og høyrestyrte byene på Vestlandet. Dette valget er også byenes hevn.

--

Hun som står på plassen Geir Helljesen pleide ha, blir mer og mer ivrig. Kakediagrammet blir blåere og blåere, som et stort sår etter en sykkelvelt. Andelen stemmer som er telt opp blir høyere og høyere og Venstre har ikke vært over sperregrensen siden omtrent Hamar eller Kristiansand ble meldt inn. Kommentatorene går verbalt berserk. Kyrre Nakkim i NRK, som normalt ikke er til å forstå, snakker nå så fort at det går helt andre veien: Alt blir tydelig i drinke- og rødvinsrusen som Karl Georg Byrkje er inntullet i. De forstår hverandre. Karl Georg liker ikke det han hører, men når partilederne kommer i biler opp til Stortinget, er det tilløp til slagsmål mellom tv-fotografene. Liv Signe Navarsete får gå i fred, for etter henne kommer Trine Skei Grande i oransje kjole og i oppstyret klarer Jens Stoltenberg og Audun Lysbakken å lure seg inn i høyre bildekant. Symbolikken er blytung når Erna Solberg og Siv Jensen runder hjørnet til Stortinget samtidig. De fniser og Erna sier at alle regjeringer burde være opptatt av mindre biltrafikk i sentrum av byene sine, men da blir Siv Jensen brå i maska ett sekund eller to før hun husker at rollen hennes den neste uken er å være smørmyk. Media sperrer veien for media og når de til slutt kommer inn mot trappen opp til vandrehallen i Stortinget, kjenner Karl Georg Byrkje hvert trinn de tar som en fysisk støt i kroppen, som om de sparker ham i milten med skotuppene.

Han setter en av småflaskene fra SAS-flyet for kjeften og tømmer den i ett drag. Han har lyst på Annemerete. Det har han ofte når han er lei seg. Hun tar ikke telefonen. Klokken er over ett natt til tiende september og det er et rått, kaldt drag ute på trappa når han prøver å ta opp festrøykingen igjen — med døren åpen til en partilederdebatt som blir utsatt og utsatt på grunn av kaoset i trappene og uenighet om hvem som skal sitte hvor og hva faen det kan symbolisere en slik kveld.

Karl Georg lengter etter hennes gode, trygge, solbrune favn, etter kyssene hennes, etter at hun kan si noe som lindrer, etter å ha lyst. Han prøver å massere pikken sin, men den er stein død. Ballene er fortsatt varme, men det er bare et tidsspørsmål før de blir lunkne og siden kalde og til slutt forfrosne. Verden har snudd. Verden har vendt seg fra ham. Ingenting er sikkert lenger. I slike situasjoner kjenner Karl Georg Byrkje av erfaring bare én løsning: Han må handle.

2. kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen.

FORFATTER: Vidar Kvalshaug.
FORFATTER: Vidar Kvalshaug. Vis mer