Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Windrush-skandalen:

De trodde de var britiske - så ble de truet med utkastelse

Windrush-skandalen ryster britisk politikk.

Kommentar

Hvordan kan du være ulovlig innvandrer i et land du strengt tatt aldri forlot?

Det er et spørsmål mange har stilt seg etter Windrush-skandalen, som har blåst som en orkan rundt ørene på den britiske statsministeren Theresa May. Gradvis har det kommet for en dag at innstrammingene i innvandringslovene, som ble klekket ut da May var innenriksminister og iverksatt i 2014, har hatt alvorlige konsekvenser for en gruppe som ikke har hatt noen grunn til å tro at de oppholdt seg i landet ulovlig, nemlig de som kom fra landene i det britiske samveldet og særlig de karibiske øyene mellom 1948 og 1971.

Mays løfte om å gjøre Storbriannia til et «fiendtlig miljø» for de som var i landet ulovlig munnet ut i et regelverk der arbeidsgivere og helsepersonell må be om dokumentasjon på at en mulig arbeidsgiver eller pasient har lovlig opphold i landet. Det var det mange som ikke kunne — blant annet mange av de karibiske innvandrerne som kom til de britiske øyene etter oppfordring fra regjeringen i London, som trengte arbeidskraft i årene etter annen verdenskrig. Denne gruppen er oppkalt skipet de første av dem kom med, Empire Windrush, som klappet til kai i London i 1948.

Mange av dem kom fra land som ennå ikke var selvstendige. De var britiske kolonier, og de som tok reisen over havet, beveget seg fra et hjørne av det britiske samveldet til et annet. De så på seg selv som britiske, for hvilket annet land skulle de si at de offisielt tilhørte? Barn som var født på Jamaica eller Trinidad og Tobago reiste på foreldrenes pass, landene forble i det britiske samveldet etter at de ble uavhengige, og mange tenkte ikke da de ble voksne at de trengte ytterligere papirer.

Men så, etter Mays innstramming, begynte de å trenge det likevel. For fem måneder siden skrev The Guardian en sak om Paulette Wilson, som kom til Storbritannia i 1968 og hadde jobbet som kokk i parlamentet, og som hadde mottatt et offisielt brev om at hun kunne bli sendt tilbake til Jamaica.

Flere graverende historier dukket opp: Om medlemmer av Windrush-generasjonen som hadde mistet jobben eller blitt hjemløse, fordi de ikke kunne bevise at de var i Storbritannia lovlig. Mange av de rammede var gamle mennesker. Papirene som kunne hjulpet dem, ilandstigningskortene som ble fylt ut da de ankom, hadde blitt ødelagt av det samme innenriksdepartementet som nå strammet skruen til, fordi de tok opp for mye plass. Det hjalp ikke at en innvandringslov fra 1971 hadde gjort det klart at de som hadde kommet til Storbritannia fra et samveldeland ville ha rett til å bli i riket på ubestemt tid.

I mars ble reaksjonene sterkere, da det viste seg at en 63 år gammel mann som kom fra Jamaica som tenåring, hadde blitt nektet strålebehandling for prostatakreft fordi han ikke kunne legge frem et britisk pass, og fått beskjed om at han måtte betale over en halv million kroner for å få behandlingen han trengte.

Windrush-skandalen er et utslag for løpsk populisme. Innenriksminister Amber Rudd, hardt presset, sa først at det var implementeringen av lovverket og ikke lovverket selv som var problemet; at innenriksdepartementet hadde vært for opptatt av strategi og mistet enkeltmenneskene av syne. Men nå mener The Guardian å ha fått kloa i et notat sendt fra Rudd til statsministeren i januar 2017, der innenriksminsteren lover å øke antallet ufrivillige deportasjoner med ti prosent over de neste årene.

Å bli ofre for denne taktikken har naturligvis oppskaket de karibiske miljøene i Storbritannia dypt. Folk som aldri har hatt til hensikt å bryte loven og som har vært skattebetalere i flere tiår, er rystet over faren for å bli nektet adgang til å jobbe eller få helsebehandling, kanskje til og med i det hele tatt å få bo i hjemlandet.

Den uvettige bruken av lovverket vitner også om en fundamental mangel på erkjennelse av Storbritannias fortid som kolonimakt og imperium. I flere hundre år jobbet britiske myndigheter aktivt for å knytte til seg land og folk over hele verden, for at de skulle føle lojaliet til det britiske systemet og den britiske kronen — samtidig som det var synlige og usynlige barrierer som skulle hindre dem i å bli for britiske. Når innbyggerne av de karibiske øyene følte seg britiske, var det fordi britene ville at øyrikene, og innbyggerne deres, skulle være under deres kontroll. Avstraffelsen er dobbel: Windrush-generasjonen får lide for konsekvensene for en britisk navlestreng som historisk ble opprettet mot deres vilje.

Theresa May har nå gjentatte ganger bedt om unnskyldning. Mandag gikk Amber Rudd på talerstolen i House of Commons og beklaget urettferdighetene som har vært påført Windrush-generasjonen. Hun lovet dem uhindret tilgang til britisk statsborgerskap. Men uroen som nå er skapt, blant ofrene for den drakoniske politikken dempes nok ikke med det første. Og de vil kanskje se med blandede følelser tilbake på åpningsseremonien under OL i London i 2012, der en kopi av Windrush-skipet ble båret triumferende inn, som et symbol på det beste britene hadde å by på.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook