De tynne romanenes mester

Antonio Tabucchis lidenskap er Lisboa, og kultforfatteren Fernando Pessoa især. Hans glødende bekjentskap med Lisboa og Pessoa begynte en dag mens han i studieårene var i Paris. Han hadde null kjennskap til Portugal.

Han hadde heller ingen planer om noe slikt bekjentskap i nærmeste framtid, og var tvert imot fiksert på fransk kultur.

{ndash}Men en dag var jeg på vei til stasjonen for å ta toget hjem. På veien kom jeg forbi en av disse gatebokhandlerne, og spurte etter den billigste boka de hadde. Jeg hadde knapt noen penger. Mannen ga meg en bitteliten bok av en forfatter som for meg var fullstendig ukjent: Fernando Pessoa. Boka het «Tobakksbutikken». Den gjorde et slikt uutslettelig inntrykk på meg at jeg umiddelbart bestemte meg for å lære portugisisk.

Lidenskapelig

Tabucchi lærte ikke bare portugisisk på turistmaner. Portugal ble så å si hans andre fedreland.
Her bodde han i flere år, studerte, underviste og ledet det italienske kulturinstituttet. Han fikk portugisisk kone, Maria José de Lancastre {ndash} som også er Pessoa-spesialist, og ble en lidenskapelig elsker av portugisisk historie, kultur og mat. Etter hvert begynte det også å sive bøker fra hans egen penn: Velsignet tynne, underfundige og ironiske historier fortalt med et tett, konsentrert og virtuost språk.

Den første Tabucchi-romanen på norsk var «Ifølge Pereira» i 1995. I 1996 kom «Indisk nattstykke», deretter «Fernando Pessoas tre siste dager» i 1998 og nå nylig «Requiem», som har fått strålende kritikker i norske aviser.

Lykkelig

«Jeg har tydeligvis portugisiske forfedre som jeg ikke kjenner, for jeg tror Portugal er innskrevet i min genetiske kode,» skriver Tabucchi i «Requiem», og han er lykkelig over å få utlevert et fedreland nummer to. Det åpner horisonten og lærer en å se ting i et annet lys.

Han liker Portugal fordi konsumhysteriet ennå ikke har fått overtaket. Landets dårlige økonomi har alltid utfordret innbyggernes fantasi.
Et eksempel er det portugisiske kjøkken, som består av enkle, men praktfulle retter.

«Requiem» er ikke bare en roman, men også en slags kokebok.

Tabucchi elsker dette fattige kjøkkenet, ikke bare på grunn av smaken, men også de fargerike navnene. Søtsaker som ble laget i klostre heter for eksempel: Papos do anjo, som betyr «doble englekinn», toucinho do ceu er «himmelspekk» og barriginhas da Freira er «nonnemager».

I «Fernando Pessoas tre siste dager» har Tabucchi laget et originalt portrett av dikteren. Pessoa er lagt inn på det franske sykehuset i Lisboa, på rom nummer fire, med diagnosen leversvikt.

Her tar han i løpet av tre dager imot sine såkalte heteronymer: forfatternavn han selv har skapt og utstyrt med fødselsdato, horoskop, egen skrift, sågar notisbok {ndash} ja, et eget liv og egne bøker: Alvaro de Campos, Alberto Caeiro, Richardo Reis, Bernardo Soares og Anto nia Mora {ndash} alle kommer de, og samtaler med Pessoa på dødsleiet.

De snakker om Lisboa og kjærligheten til livet, kvinnen og mannen. Om svake nerver og portugisisk suppe.

Gjennom disse samtalene har Tabucchi rullet opp Pessoas eget liv, hans litteratur og hans synspunkter.

Perfekt univers

{ndash}Jeg oppdaget Pessoa omtrent på det tidspunktet da jeg selv begynte å skrive, forteller Tabucchi.

{ndash}Å bli forfatter i Italia på sekstitallet var ikke enkelt. Den såkalte neoavantgardismen hersket på den litterære scenen, og hadde erklært romanen for død.

For Tabucchi var dette kritisk. Men så oppdaget han Pessoa, som på 1920{ndash}30-tallet hadde et liknende dilemma, men hadde greid å løse problemet. Han rehabiliterte romanformen ved å gå omveien gjennom poesien. Ved å finne opp forskjellige diktere med forskjellige liv og forskjellige kunstneriske uttrykk, som sto i forbindelse med hverandre, konstruerte han bøker til et perfekt dikterisk univers.

Har Pessoa lyktes, kan også jeg, tenkte Tabucchi, og et nært samarbeid med den avdøde forfatteren oppsto.

Løsrivelse

Men å leve så tett innpå en annen forfatter, var heller ikke lett. En dag oppdaget Tabucchi hvordan Pessoa gjennomsyret hans tanker og ideer, og han forsto at det trengtes en løsrivelsesprosess. Han ville ikke lenger være «i hendene» på Pessoa, men ved å lage ham til en figur i sin egen tekst kunne Tabucchi bestemme, og Pessoa ville tvert imot være i hans hender.

Løsrivelsen begynte med boka «Requiem», og har seinere fortsatt. Ifølge Tabucchi må man på et visst tidspunkt ta avskjed med sine spøkelser. Fra døde som ikke vil slippe deg. Fra bestemte situasjoner som tilhører fortida, men som forfølger deg.

«Ifølge Pereira», som i 1995 ble filmet med Marcello Mastroianni i hovedrollen, handler om den forvirrede kulturjournalisten og litteraturelskeren Pereira i 1930-årenes Lisboa. Han leder avisas redaksjon, mens sjefen er på kurbad. Pereira får fordøyelsesbesvær, eller kanskje heller eksistensielt ubehag. Han søker råd hos sin skriftefar og konsulterer sin avdøde kones portrett. Dessuten kjøper han tvilsomme bokanmeldelser av en ung skribent med «forskrudde» ideer. Hele atmosfæren i Lisboa disse sommerdagene er trykt av Salazars fascistiske regime, og til slutt gjør Pereira noe som tidligere hadde vært utenkelig.

For meg er «Ifølge Pereira» ingen historisk roman, men bare en fortelling som foregår i 1938. Riktignok finnes det en politisk komponent, men for meg er de andre komponentene like viktige, slik som den etiske, estetiske og psykologiske dimensjonen som uttrykker seg gjennom figuren Pereira. Dersom det fins et politisk motiv, er dette ikke diktert ut fra et enkelt lands politiske forhold, men heller ut fra en stemning som preger lufta i hele Europa.

Da Tabucchi skrev boka på begynnelsen av 90-tallet, følte han at det fantes iallfall tre strømninger i det europeiske klimaet som minnet om trettiårene: nasjonalisme, rasisme og fremmedhat. Dette gjelder like fullt i dag.

Melankolsk

Men det plager Tabucchi at livet er så fullt av muligheter, og at det stadig tvinger oss til å ta avgjørelser. Han blir melankolsk når han tenker på hva han kunne ha gjort og ikke har gjort. Litteraturen er for ham en måte å takle krisen på. Den gir ham faktisk muligheten til å være en annen, ha en annen skjebne og velge en annen vei enn han har gjort. Litteraturen blir et slags surrogat som erstatter det man i ens eget liv ikke kan oppfylle.

Det er blitt sagt om Antonio Tabucchi at han er en hoven snobb. Men selv har han sagt at det er han langt ifra. Jo visst forakter han banalitet og vulgaritet, men han mener at det han liker og vennene han omgir seg med, beviser det motsatte. Den første som leste «Ifølge Pereira» var en barndomsvenn som jobber i landsbyen hans som bilmekaniker.

De venstreradikale har, mener han, foraktfullt gitt ham merkelappen aristokrat, fordi han ikke deltar i deres sosiale liv.

Isteden lever han tilbaketrukket med familie og venner, forakter fjernsynskameraer og misliker å være ekshibisjonistisk på egne vegne.