De ubehagelige alternativene

KRAFTKRISE: Søndag 3. september skriver Kristin Krohn Devold og medforfattere at «vassdragsnaturen har lidd nok», og at det ikke er behov for mer elektrisitet. Dette som svar på en kronikk av Hans-Petter Fjeldstad og Jo H. Halleraker 11. august. Utgangspunktet i kronikken var nettopp at vassdragsnatur er verdifullt, og at vi ikke bør akseptere en planløs utvikling av vannkraftprosjekter, men prioritere de prosjektene som gir mest energi i bytte mot enkelte uunngåelige inngrep. Det er slike problemstillinger vi arbeider med til daglig. Vi mener at Krohn Devold og medforfattere gjør en uheldig forenkling av denne problemstillingen. Miljøpåvirkning i regulerte vassdrag varierer sterkt. I noen av de eldste utbyggingene kan man delvis bruke betegnelsen «rasering av vassdrag». Den gangen var elektrisitet en stor mangelvare, mens vi hadde rikelig med fossefall. I nyere utbygginger settes det betydelig strengere krav til å ivareta vassdragsmiljøet. Nyere utbygginger har tatt gode hensyn til lokale miljøvirkninger, og det er et stort potensial for flotte naturopplevelser også i og langs mange regulerte vassdrag. Vi har dessuten tro på at de nye føringene som kommer med EUs vanndirektiv, vil påvirke til å høyne miljøstandarden også i de eldste utbyggingene våre. Det er viktig å merke seg at slike krav på sikt også er aktuelle for vassdrag hvor man tidligere har rammet vassdragsnaturen urimelig hardt.

I FORBINDELSE MED kraftbehov er det lite relevant å se på import/eksport av kraft tilbake til 1990. Det er mer relevant å se på de siste 10 årene, hvor Norge har vært netto importør i 6 av 10 år. Vi har i dag et el-forbruk i Norge som ligger høyt over det vannkraftsystemet produserer i et normalår, og forbruket er økende. Dette resulterer i problemer i tørrår. Norge er sterkt integrert i det nordiske kraftsystemet, og dersom vi hadde hatt en middelproduksjon i nærheten av forbruket ville tørrårene greit løses ved import. Før kunne et underskudd i verste tilfellet har ført til rasjonering, i dag fører det til høye priser.I kronikken datert 11. august ble det framholdt at følelser og myter ikke skal styre den norske debatten om vannkraft og at miljø bør baseres på fakta og kunnskap. Dette er under forutsetning av at vi trenger mer elektrisitet. Det er nemlig ikke slik at man kan trylle seg ut av miljøproblemene ved å satse på småkraftverk eller vindkraft i stedet for utbygging av store vassdrag.

MILJØKONSEKVENSER, enten på fjellet eller langs kysten, må velges eller velges bort, det vil si prioriteres. Det er ingen smertefri vei til løsning av dagens kraftunderskudd. Det vil innebære både store investeringer og miljøkonsekvenser. Her er det avgjørende at det blir gjort riktige og langsiktige planer og prioriteringer. Hvis vi forutsetter at vi ikke skal øke våre CO2 utslipp kan vi enten bygge mer vannkraft eller satse på storskala vindkraft.

ALTERNATIVET ER å redusere el-forbruket, for eksempel ved å gå over til andre oppvarmingsformer, slik det blant annet er gjort i Sverige, eller legge ned store deler av den kraftintensive industrien. Det er kanskje slike løsning Krohn Devold og medforfattere ser for seg. Men det er viktig å peke på at forbruket ikke vil gå ned uten store og varige prisøkninger. Norsk energipolitikk mangler helhetlige planer og det var hovedpoenget i kronikken 11. august. Vi trenger politikere som tør å si dette høyt og å ta et valg mellom de ubehagelige alternativene.