De ultimate taperne

Radiohead fossror vekk fra sin posisjon som et av rockens mest sentrale navn. Fire år etter at de presterte klassikeren «OK Computer», har de begått ei plate som sterkt minner om et kommersielt og musikalsk selvmord.

Det skjedde med Eddie Vedder og Pearl Jam på begynnelsen av 90-tallet. Og nå har fenomenet også rammet Thom Yorke og resten av Radiohead med full kraft; Yorke har så store problemer med sin status som idol og rockgeni at han helt har sluttet å lage stor og viktig rockmusikk.

Det var nettopp ei stor og viktig plate Yorke og co. laget med «OK Computer». En moderne klassiker som definerte sine egne regler, som kombinerte egenrådighet med melodisk treffsikkerhet, rockhistorie med innovative ideer og selvsikkerhet med det sårest tenkelige låtmaterialet.

Tvangstrøye

Fjorårets «Kid A» bød på et radikalt stilskifte: elektronisk, minimalistisk og klaustrofobisk i formen. Men plata fungerte som et eksperimentelt mellomspill.

Materialet som utgjør «Amnesiac», er spilt inn i samme tidsrom som «Kid A». Det er fristende å si at dette er låtene som ble til overs, for plata er som en blek, famlende og fortvilet lillebror av «Kid A», en Kid B . Ønsket om å eksperimentere og grave dypere er der åpenbart, men mer i form av en selvpåført tvangstrøye enn noen visjonær skapertrang. Yorke og co. utvider ikke sine egne og publikums perspektiver, de snevres inn via små, puslete beats-baserte låtskisser med sparsommelig instrumentering. Stemningene er grå og livløse. Yorkes stemme var en gang en av rockens mest uttrykksfulle, men på «Amnesiac» er dette en stemme som ikke har noe å si, noe å formidle.

Ufokusert

Yorke vet at han ikke vil være noe rockikon, men musikalsk er han forvirret og ufokusert. Som et uttrykk for en stor artists depresjon og desillusjon er «Amnesiac» effektiv nok, men det blir verken stor eller interessant samtidsrock av det. Yorkes komposisjoner er innadvendte, abstrakte og uten evne til å kommunisere. Radiohead har dermed blitt de ultimate taperne for musikkindustriens kvern.

Deres enorme uvilje mot industriens konvensjoner og produktbehov har gjort gruppa til ofre. De har nektet å la seg ødelegge av bransjens higen etter helter og hits, men med stive skuldrer, angst for omverdenen og et desperat behov for å være annerledes, utraderer de seg selv fra det musikalske landskapet.