De unge dør - skriv for livet!

Det jubles blant etablerte, skriveføre kvinner og menn. Tore Renberg hevder norsk samtidslitteratur er fortreffelig og smaker likeså godt som både islandsk og svensk ord-stappe. Vi andre gremmer oss, alle vi unge som gir blaffen i nasjonale smakstester og vet det handler om litteraturens grenseløse kraft.

Jeg har sagt det før: Norsk samtidslitteratur er hjemsøkt av flinke elever som gjør lekser slik læreren forlanger de skal gjøres, og som uten opprørstrang logrer for trauste hedersgubber. Og jeg sier det igjen: Diktere bør aldri redusere liv nedfelt i setninger til å handle om simpel kappleik i form og tekstur. Så langt, alt vel.

Hva jeg nå vil tillegge, er det skandaløse i at en ung forfatter som Renberg gjør knefall overfor eldre kollegaer. Hvor er den nådeløse vissheten om at ingen av dem har skrevet godt nok? Hvor er det ungdommelige overmotet som til alle tider har avløst fortiden ved å begå fadermord på fadermord? Likeledes er det et tap for forfatterstanden når skribenter som Tore Renberg løper forlagsredaktørers ærend. Det er ikke forfatteres oppgave å utbasunere at det står bra til med det skrevne ordet i landet. Sukkersøte meldinger har aldri hjulpet noen av oss.

  • La meg få fortsette med dette: Tyngdepunktet i norsk samtidslitteratur finnes ikke. Det er vår tids frihet at alt eksisterer side om side. Jeg har ingen glede av å stikke blod på folk som stuller med sitt på kammerset, som søker etter nye veier i kunsten, som streber etter å eksperimentere frem nye varianter av påfunn og konstruksjoner. Alt er nødvendigvis like feil eller like riktig, som forfatter er jeg nødt til å tro på paradokset. Og i så måte håper jeg, lesere og kollegaer, at dere banker meg sønder og sammen når jeg nå - i full offentlighet - påstår at bautaer som Kjærstad og Fløgstad har havnet i fakta-helvetet, og at de ikke kan sies å være annet enn flittige håndverkere som på hver sin måte snekrer sammen et univers fylt opp av døde ting.

Hva er det så jeg etterlyser? Hva er det jeg desperat lengter etter? Det er muligens blasfemi, men jeg mener bestemt det er på tide at en av oss tar steget ned og blir vår tids Shakespeare - en tyv som stjeler tilbake det action-filmene har røvet fra litteraturen av folkelig moro, ja at vi som skjønnlitterære forfattere bruker vår kunnskap om menneskenaturen til å gi skurker og helter spilt av Segal eller Schwarzenegger, iallfall tre dimensjoner og nok motsetninger til at bøkene våre bugner av sprakende, levd liv.

  • Hvordan har så sommerens debatt artet seg? Enhver norsk debatt ender før eller siden med at en idiot påpeker at debatten er idiotisk, således får debatten en ny vending og vi kan dermed starte om igjen.

Tore Renberg ber oss om ikke å klage over samtidslitteraturens standard, selv sitter han som en hane i hønsegården med klar peiling på de forskjellige hønenes eventuelle feite eller skrinne fjærkvalitet. Kanskje spør du deg nå, Tore, om hvorfor jeg risper sår nok til enda en ørkesløs litterær strid? Sannsynligvis tenker du at det ikke er verdt å sparke tilbake, at ingen skade er skjedd - at din egen, høyst personlige samtid fint klarer seg uten den yngste generasjonens krav om en lidenskapelig litteratur åpen for lesere. Ja, for det er nettopp hva som er kjernen: Generasjonen av Bø-folk, Vagantere og intellektuelle fotballspillere har med sammenbitte tenner og introvert stahet ført unge skrivende og unge lesende inn i en lukket verden skjult for folk flest. Samtidslitteraturen er forsøkt gjort til en akademisk disiplin - og det i en tid da konkurransen fra andre medier er så sterk at vi alle sammen, i flokk og følge, burde kline til med et fyrverkeri av fortellinger og diktet liv med kraft nok til å overdøve fantasiløse TV-kvelder. Jeg vet vi har det i oss, vi som ikke er gjerdet inn av hønsenetting og som nekter å gi slipp på viktigheten av å nå ut til et bredt lag av folket, som vet det norske samfunnet tørster etter ord brukt til å skildre et vell av menneskelig lidenskap, i et språk rikt på enkelhet som treffer der hvor den hører hjemme, i livet selv - fjernt fra lesesalen på Blindern.

  • Sånn, nå er det sagt! Lys meg gjerne fredløs, jeg er uansett både ung og i live. Det er mer enn jeg kan si om mine jevnaldrende, som kysser føttene til døde karer som Jon Fosse og Hans Herbjørnsrud.