SKREV FRA FRONTEN:Dikterne som døde ved vestfronten var med på å forandre både historien og litteraturhistorien. Foto: Reuters/NTB Scanpix
SKREV FRA FRONTEN:Dikterne som døde ved vestfronten var med på å forandre både historien og litteraturhistorien. Foto: Reuters/NTB ScanpixVis mer

De unge døde

I år er det hundre år siden første verdenskrig brøt ut. Det er også en markering av dikterne som beskrev den, og forandret litteraturhistorien.

Kommentar

Den som leser om første verdenskrig, som brøt ut for hundre år siden denne sommeren, får raskt følelsen av mange slags uskyld som forvitrer.

En hel generasjon unge europeere falt, verdenskartet ble tegnet på nytt. Og litteraturen ble aldri den samme.

Blant de aller klareste illustrasjonene av denne omkalfatringen, av hvordan det plutselig ble umulig å se verden og krigen på samme måte som før, finnes i diktene til to unge britiske poeter som selv falt ved fronten: Rupert Brooke, som døde i 1915 i en alder av 27, og Wilfred Owen, som falt kort tid før freden i november 1918, 25 år gammel.

Brooke, som hadde vært en del av kretsen rundt Virginia Woolf i London, er mest kjent for diktet «The Soldier», som er preget av et ungdommelig og romantisk syn på krigen han ble en del av. De berømte åpningslinjene er fulle av idealistisk og patriotisk oppofrelse: «If I should die, think only this of me: / That there’s a corner of a foreign field / That is forever England». I rivende kontrast til dette står Wilfred Owens ramme og realistiske dikt fra vestfronten, som «Dulce et decorum est», som beskriver utmattede soldater som kaver i gjørmen og ser medsoldatene dø på måter som virker like smertefulle som meningsløse. Om dere kunne se dette, skriver Owen til leserne, ville dere ikke fortelle den gamle løgnen til eventyrlystne barn, den som sier at det er godt og edelt, «dulce et decorum», å dø for fedrelandet.

Det er som om blodbadet ved vestfronten bringer alt ut av lage og skaper en ustabilitet på alle fronter. Etter krigen blir det umulig å ha tillit til de gamle institusjonene og idealene, som spilte fallitt i møtet med katastrofen. Men mistroen rammer også språket. De litterære formene splintres og blir søkende og eksperimentelle. Den modernistiske diktningen som springer ut av denne oppløsningen, føles vanskelig tilgjengelig for mange lesere. «Dulce et decorum est» er ikke et av dem, det er hardt og direkte. Men som Rowan Williams, poet og tidligere erkebiskop av Canterbury, bemerker i sin analyse av diktet, er det fundamentalt moderne blant annet i at det er en reaksjon på en moderne krig. Det nye er ikke nødvendigvis skildringa av krigens gru, den er også beskrevet av Homer og Shakespeare, men av den slakterhusaktige dehumaniseringa, den samlebåndslignende nedsablinga, som ble muliggjort av moderne oppfinnelser som gass og mitraljøser.

Når krigsutbruddet markeres i år, markeres også dette rykket. Og dét som ikke ville kommet uten de unge dikterne som sanset og skildret slagmarken, som det siste de gjorde.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook