De unges valg

I 2006 SKAL den regjeringsoppnevnte lokaldemokratikommisjonen skal legge fram sin avsluttende rapport. Kommisjonens viktigste oppgave er å redgjøre for utviklingen i valgdeltakelsen og mulige forklaringer på hvorfor den har gått tilbake. Vår anbefaling til kommisjonen er: Prøv ut stemmerett for 16-åringer. Mobilisering av flere og yngre norske ungdommer til valgdeltagelse og samfunnskritisk engasjement, stiller både skolen som kunnskapsinstitusjon, de politiske partiene som premissleverandør og media som informasjonskanal overfor store utfordringer.

Vi står foran et Stortingsvalg og erfaringsmessig vil bare halvparten av førstegangsvelgerne delta. Gapet i valgdeltakelse mellom denne gruppen og befolkningen forøvrig er blitt større de siste årene. Fra valget i 1989 har tendensen vært ensidig negativ, og avstanden mellom førstegangsvelgere og velgere forøvrig er nå på 20 prosentpoeng. Mange passive unge blir riktignok aktive når de trer inn i voksenlivet og får alle B,ene: bolig, barn, bil og båt. Da blir politiske spørsmål som skatt, stønad og barnehageplasser viktig. Men, jo flere passive førstegangsvelgere i dag, jo flere må mobiliseres senere i livet. Etter årets valg vil vi sannsynligvis igjen se hoderystende indignasjon over de unges passivitet. Vi mener det er mulig å mobilisere flere unge fordi relevans avler interesse, og fordi øvelse gjør mester.

UNGE MENNESKER ER mobiliserbare på saker som berører dem. De store elevboikottene av de nasjonale prøvene viste nylig at ungdom slett ikke er passive. Ved stortingsvalget i 1989 deltok førstegangsvelgerne i nesten like stor grad som befolkningen som helhet. Hvorfor? Fordi valgkampen i stor grad dreide seg om miljøvern, et tema unge er mer opptatt av enn eldre. Valget i 1997 er et eksempel på at ungdom som gruppe har ulike preferanser. Her deltok unge kvinner i mye større grad enn unge menn. Spesielt gjaldt dette førstegangsvelgere, der sju av ti kvinner og fem av ti menn deltok. Denne gangen dreide valgkampen seg i stor grad om helse og barne- og familiepolitikk, områder vi vet jenter opplever som mer relevante enn gutter. Internasjonale spørsmål engasjerer! Skolestreik i protest mot Irak krigen mobiliserte 11 000 skoleelever.

Ungdomsundersøkelsen Ung i Norge 2002 har vist at det å få tidlig erfaring i samfunnsengasjerende aktiviteter - det være seg gjennom aksjoner, organisasjonsdeltagelse eller andre politiske aktiviteter - bidrar til å øke troen på at det nytter å engasjere seg. Å oppleve at man faktisk utgjør en forskjell virker motiverende for videre engasjement. Unge som mangler denne erfaringen har en langt lavere tillit til nytteverdien av eget engasjement. Det er hos disse avmakten vil finne grobunn. Internasjonale studier forteller oss at norske skoleelever har høy kunnskap om demokratiet. Praktiseringen er det verre med. En majoritet av norske elever har liten egenerfaring fra elevdemokrati, på tross av at læreplanen har elevmedvirkning som en viktig målsetting. Det trengs mer enn gode hensikter for å få flere unge til valgurnene, og innsatsen må være bred.

UTFODRINGEN GÅR TIL de politiske partiene, og særlig de sentrale politikerne som vil prege TV-ruten framover: Gjør politiske saker som berører ungdom relevante under valgkampen! Selv om vi lever i det mange kaller en ungdomssentrert kultur, blir unge lett en usynlig gruppe i den politiske debatt. Med unntak av skolepolitikk, har ungdomspolitiske saker så å si vært fraværende i de nasjonale valgkamp-debattene. De «viktigste» sakene, som rentenivå, kontantstøtte, pensjon og eldre, appellerer til majoriteten av velgerne, og høystbydende kan innkassere verdifulle plasser på Stortinget. Unges levekår i et samfunn med økende krav til høy utdanning og ditto studielån er lite debattert. Og hva med boligprisene? Den høye inngangsbiletten på boligmarkedet engasjerer mange unge, og skaper nye forskjeller. Også tilbudet og kvaliteten på fritidsaktiviteter og helsetilbud for unge er gode tema for politisk debatt. Dersom ikke sentrale politikere forholder seg til dem, vil mange unge oppleve det som irrelevant å stemme.

Media bestemmer kanskje ikke hva vi skal mene, men de er gode på å fortelle hva vi skal mene noe om. Aviser og fjernsyn har derfor en sentral rolle når nye grupper skal inkluderes i den offentlige debatt. Norske avisredaksjoner skriver mye om ungdom. Hvorfor ikke skrive mer til dem? I Storbritannia har media tatt selvkritikk på dette. Kritikken har resultert i forslag om målrettet informasjon til ungdom under kommende valgkamper. Dette er et forslag til etterfølgelse også for norske massemedier. Hva om lederne i de ungdomspolitiske partiene - i beste sendetid - ble invitert av de store TV-kanalene for å debattere ungdomsrelevante saker? Sannsynligvis ville de kommunisert med målgruppen på en bedre måte enn de voksne partilederne, samt løftet fram saker som ungdom opplever som viktige. Dette er bare ett eksempel på hvordan politiske redaksjoner kan orientere seg mot unge velgere.

DET BLÅSER EN frisk demokratiserings-bris over barn og unge i den vestlige verden. Gjennom FNs barnekonvensjon har Norge forpliktet seg til å øke denne gruppens makt og innflytelse. Å gi 16-åringer stemmerett, som også var anbefalingen fra flertallet i Ungdommens Demokratiforum (2001), vil være et håndslag i riktig retning. Fem delstater i Tyskland har det siste ti-året praktisert stemmerett for denne aldersgruppen ved kommunevalgene. Resultatene har vært positive. Ikke bare har valgdeltagelsen blant 16-17 åringer viste seg å være høyere enn for den tradisjonelle gruppen førstegangsvelgere. Den er også høyere enn for velgere opp til 35 år. At de unge kan nås med informasjon gjennom skolen synes å være en viktig forklaring på den positive tendensen.

Også i Norge bør man for alvor diskutere skolens rolle som demokratisk kompetansesenter. I dette ligger det ikke bare en forventning om formidling av teori, men at skolen også må bli et trimrom i demokrati. Slik skapes også flere arenaer der unge lærer å praktisere de demokratiske spilleregler. Dette vil gjøre de unge kompetente til reell demokratisk deltagelse.

TIDEN ER INNE for en offensiv demokratipolitikk, der målet er å skape engasjement og bidra til økt valgdeltakelse - spesielt blant ungdom. Norge bør derfor som Sverige opprette en egen enhet for demokratiutvikling. Her må takhøyden være stor både for å debattere det norske demokratiet samt for utprøving av nye metoder for deltagelse. Det er ikke lenger nok etter hvert valg å sitte på gjerdet og snakke om hvor lite unge engasjerer seg.