KALDT HODE:  Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen oppfordrer til ikke å trekke for raske konklusjoner av bussdrapet. Han la igår frem en plan mot radikalisering blant muslimske ungdommer.  Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
KALDT HODE: Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen oppfordrer til ikke å trekke for raske konklusjoner av bussdrapet. Han la igår frem en plan mot radikalisering blant muslimske ungdommer. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

De usikre blant oss

Justisministeren sier det er på tide å holde hodet kaldt. Det er også lov å bruke det, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Hvis denne mannen ikke hadde kommet til landet, ville denne ulykken ha skjedd? Sannsynligvis ikke, var Jan-Arild Ellingsens svar på sitt eget hypotetiske spørsmål dagen derpå.

Jeg kan gi et klarere svar enn Frp's justispolitiske talsmann. Det hadde ikke skjedd. Uten denne mannen, ville tre mennesker fortsatt vært i live i dag. En ung kvinne som nettopp hadde begynt å studere, en bussjåfør og en svensk gjestearbeider på vei hjem. Drept, fordi de tok bussen med en mann som ikke skulle ha vært der. Som skulle ha sittet på et mottak i Oslo, og som i går skulle ha tatt et fly til Spania, tilbake dit han først søkte asyl etter flukten fra Sør-Sudan.

I stedet ble han drapsmann på en øde veistrekning i Sogn.

De tre var tilfeldige ofre, og det eneste som gir en snev av mening i den ufattelige tragedien, er å spole tilbake og stanse hendelsene som brakte ham i deres vei.

Det er felles for alle drapssaker. Vi skylder på psykiatrien som ikke grep inn, eller slapp pasienter ut for tidlig, politiet som ikke tok trusler mot ekskona på alvor, nabokjerringa som ikke varslet. Men her synes løsningen så åpenbar, fordi drapsmannen tilhører en synlig og definert gruppe. Han skulle vært utsendt umiddelbart. Han skulle ha sittet på lukket mottak. Han skulle aldri vært overført til et åpent mottak i Årdal.

Drapene reiser igjen spørsmål som har vært diskutert i flere år, slik som raskere utsendelse av asylsøkere som har fått avslag, psykiatrisk screening og plassering av asylmottak rundt om i landet.

Men ønsket om å beskytte oss mot alt, fører ofte galt av sted. Svarene er ikke så enkle. Det handler både om praktiske løsninger, ressurser, rettssikkerhet og internasjonale konvensjoner. Hvor komplisert og sammensatt bildet er, viser Frp's delte reaksjoner. Mens Ellingsen, Per Sandberg og Carl I. Hagen, som fortsatt sitter bekvemt utenfor regjering, er like nådeløse i kritikken av asylpolitikken som de alltid har vært, er deres partifelle og justisminister, Anders Anundsen, mer tilbakeholden. Han vil først ha fakta på bordet og se om noe kunne vært gjort annerledes.

Hadde Frp styrt de siste tiåra, ville aldri dette skjedd, slår Hagen fast. Nå styrer Frp, til og med over asylpolitikken, men Anundsen nøler med all grunn å love en rask løsning. Han ber folk holde hodet kaldt.

Enkelthendelser er sjelden egnet til å utløse en radikal omlegging av politikken. Regjeringen må forholde seg til at Norge er forpliktet til å motta asylsøkere. Selv med lukkete mottak for gruppen som har fått endelig avslag, vil de fleste leve i åpne asylmottak med integrering som mål.

Mange av dem som nå roper høyest om stengsler, gikk i fjor vinter i fakkeltog for Nathan, Neda og andre asylbarn. Det er grunn til å minne om. Rapporter fra asylmottakene har avslørt at barn lever under utrygge forhold sammen med traumatiserte asylsøkere som trenger psykiatrisk helsehjelp. Selv om vi vet at asylsøkere kommer med tung bagasje, plasseres de i mottak bemannet av ufaglærte. De aller fleste lider alene.

Ingen hadde lagt merke til noe uvanlig ved den siktede sørsudaneren. Hadde noen snakket med ham? En mann på flukt, som hadde fått endelig avslag og skulle sendes ut til en usikker fremtid, burde fått tettere oppfølging. Det handler ikke om å unnskylde, men å forebygge og se faresignaler. Det er alle tjent med.

Mangelen på faglig oppfølging skyldes til syvende og sist ressurser, men har også rent praktiske årsaker. Spesialhelsetjenesten avviser pasienter blant annet fordi man ikke har kompetanse, det er språkproblemer, og asylsøkeres fremtid her i landet er uviss. Kommunene sier de ikke har råd til å tilby syke asylsøkere behandling, antagelig har mange heller ikke apparatet.

Da bør det være statens oppgave å sikre en forsvarlig helsetjeneste av hensyn til pasienten, familien og samfunnet. Regjeringens satsing på psykiatri må også komme denne gruppen til gode. Kunnskapen og forskningen finnes. Det er spørsmål om å ta den i bruk.

Når Erna Solberg sier det skal være trygt å ta bussen, mener hun vel egentlig at det skal være trygt å ferdes alle steder? Innbyggernes sikkerhet er hennes viktigste oppgave. Den begynner med å gripe fatt i og hjelpe de usikre.