FOR ÅPENHET: I Sverige har både politi og media har kjent til det stadig voksende problemet i flere år, men det måtte altså et Köln til som isbryter, skriver Morten Traavik. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
FOR ÅPENHET: I Sverige har både politi og media har kjent til det stadig voksende problemet i flere år, men det måtte altså et Köln til som isbryter, skriver Morten Traavik. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

De uskikkelige barna

Innvandrings- og flyktningedebatten minner stadig mer om klimadebatten.

Meninger

Den som ikke kan erkjenne at selv en stoppet klokke viser riktig tid to ganger i døgnet, kan ikke klokken. En liten bekjennelse med pedagogisk baktanke:

Ved kommunevalget i fjor høst holdt jeg (som vanlig) for nesa mens jeg stemte og valgte for første gang et omdiskutert og populistisk parti jeg sjelden klarer å ta helt på alvor. Partiet bygger sin stigende oppslutning på å nøre oppunder allmen frykt for endringer av vårt samfunn, er langt mer troverdige i opposisjon enn i posisjon og leverer så langt politikerprofiler i to utgaver: komisk tafatt (flertallet) eller irriterende bedreviter. Jeg snakker selvsagt om Miljøpartiet De Grønne. Men sakene jeg faktisk er enig med MDG i, er like avgjørende som de er få. De handler om planetens klima og menneskehetens interesse av at det forblir levelig for oss og våre etterkommere i det lange løp - og selve grunnprinsippet: at vi selv i tvilstilfeller alltid velger føre var.

De stadig færre som fortsatt velger å lukke øynene for en stadig mer overveldende og vitenskapelig underbygget faktamengde, for ikke å snakke om de ubehagelige sannhetene på bakken, anses med full rett av flertallet som i beste fall uaktsomme. Det går et annet, stort klimaspøkelse over det europeiske kontinentet om dagen, nemlig det kulturelle og sosiale.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra mitt nåværende eksil i verdens kanskje mest brått forhenværende humanitære stormakt Sverige slår det meg at innvandrings- og flyktningedebatten minner stadig mer om klimadebatten. Forskjellen er kun at de tradisjonelle motpartene har byttet skyttergraver: Blånekterne er blitt varslerne og varslerne blånektere, volumet er litt mer skingrende og gjørmebrytningen for Facebook-galleriet en god del skitnere men piggtråden ligger der der alltid har ligget. Jeg snakker her selvsagt om - blant andre - Paris, Bagdad, Köbenhavn, Beirut, Kabul, Istanbul, San Fransisco og Paris igjen, og i skrivende stund også Jakarta. Men i disse dager snakker jeg først og fremst om Köln, Hamburg og Helsinki og, enda nærmere vår egen dørstokk, den omseggripende offentlige gjengterroriseringen og sextrakasseringen av svenske ungjenter i Malmø, Kalmar, Karlstad og - størst i målestokk og dermed mediegjennomslag - under hovedstadens årlige gratisfestival for ungdom, We are Stockholm. På noen måter fremstår saken som enda mer betent og grovere enn masseovergrepene i Köln, der forholdene tross alt ble avdekket (om enn nølende) av politi og mainstream-media «bare» fire dager senere. I Sverige har både politi og media har kjent til det stadig voksende problemet i flere år, men det måtte altså et Köln til som isbryter før selv en hundset ordensmakt turde å bekrefte forholdene, heller det ikke på eget initiativ men etter at svenske media hadde «avslørt» en «intern rapport».

Grunnen: at så godt som samtlige overgripere (95 prosent) i følge politiet selv er asylsøkende, afghanske « ensamkommande flyktingbarn». En av de største og raskest voksende gruppene asylsøkere til samtlige nordeuropeiske velferdsstater, og en betydelig del av asylstrømmen til Norge også i året vi har foran oss. De av oss som fortsatt velger å tro at kvinnesyn er noe en legger fra seg ved grensen, eller at et par velkomstseminarer om likestilling på magisk vis renser bort et helt liv i verdens verste mannsjåviniststater, fremstår ikke bare som velment nedlatende venstrerasister, men også stadig mer som rene klimafornektere.