De usynlige bibliotekene

Biblioteket representerer folkeopplysningen, åndsarven og nasjonens hukommelse. Bibliotek oppfattes nærmest som et honnørord. Alle er for biblioteket.

Så er vel alt bare fryd og gammen i Bibliotek-Norge. Det er det dessverre ikke, om det noen gang har vært det.

For det første er biblioteket som kulturell aktør langt på vei usynlig i både samfunnet generelt og i den kulturpolitiske debatt spesielt. Og i mediesamfunnet hjelper det lite å være elsket hvis dette kun skjer i stillhet og usynlighet. For det andre sakker biblioteket mange steder akterut i kampen om bevilgninger, det være seg til bokinnkjøp, anskaffelse av andre media eller utstyr, eller nødvendige bygningsmessige forbedringer. Den fysiske tilstand for Deichmanske, hovedbiblioteket i Oslo, som burde vært hovedstadens kulturelle stolthet, slik biblioteket ofte er i andre hovedsteder, minner mest om en skandale. Og hva bibliotekutlån angår ligger Norge suverent sist blant de nordiske land.

Det er etter min oppfatning både dårlig ressursutnyttelse og utslag av politisk fantasiløshet å ikke benytte seg mer av biblioteket som kulturinstitusjon. Biblioteket er en av hjørnesteinene i de fleste siviliserte samfunn og burde snart få status som det i Norge også. Ikke minst i distriktene og lokalsamfunnene har biblioteket de beste forutsetninger for å fremstå som det naturlige kulturelle sentrum, og gjør det jo også mange steder. Men i så måte er det forunderlig at en kulturminister fra et parti med så høy distriktspolitisk profil som Senterpartiet holder en så lav profil i bibliotekpolitiske spørsmål. På den annen side er denne manglende interesse symptomatisk for nesten hele det nasjonale politiske miljø. De kan telles på en hånd, de rikspolitikere som ytrer seg og engasjerer seg på den bibliotekpolitiske arena.

Hvilken rolle skal så biblioteket spille, hvorfor er det så viktig med mer oppmerksomhet og mer støtte til denne kulturinstitusjonen? I vår digitale tid hvor kommunikasjon mellom mennesker skjer mer og mer via en skjerm, oppsøker og etterlyser stadig flere møteplasser hvor mennesker kan møte mennesker, ikke bare teknologi. Det er behov for et miljø. Det kunnskapssamfunnet vi går inn i setter store krav til noe mer enn ren informasjon, nemlig meninger. Utveksling av og tilgang til meninger, oppfatninger og synspunkter er folke-styrets grunnlag, men også basis for dynamikken i samfunnsutviklingen. Antikkens agora {ndash} torvet eller møteplassen {ndash} er derfor livsnødvendig for morgendagens samfunn. Biblioteket er nettopp en slik møteplass, først og fremst for kunnskap og kulturformidling, men også for utveksling av meninger og holdninger.

I sin kjerne bygger det globaliserte, digitaliserte informasjonssamfunn på en ideologi som er forankret i frie markedskrefter, ubegrenset konsum og individuell frihet og utfoldelse. Uten motforestillinger og bremsemekanismer innebærer dette en trussel mot opprettholdelsen av et genuint kultursamfunnn hvor noen felles verdier fortsatt gjelder. Både i fysisk og ideologisk forstand blir det derfor mer og mer nødvendig, som den danske kulturminister Elsebeth Gerner Nielsen har sagt, å bevare og utvikle biblioteket som et rom som holdes fritt for markedskreftenes spill, men samtidig følger med tidsånden og er åpen for fornyelse.

Dessuten blir bibliotekenes klassiske rolle som forkjemper for åndsfrihet og demokrati stadig viktigere.

IFLA {ndash} Den internasjonale føderasjonen av bibliotekorganisasjoner og -institusjoner - har nylig vedtatt en erklæring om bibliotek og åndsfrihet. Her understrekes bibliotekenes betydning som bidragsytere til å opprettholde åndsfrihet, samt trygge fundamentale demokratiske verdier og allmenne borgerrettigheter.

Erklæringen fremhever videre bibliotekenes rolle som inngangsporter til kunnskap, ideer og kultur, samt deres avgjørende støtte til livslang læring, selvstendige beslutninger og kulturell utvikling både for enkeltindivider og for grupper.

Derfor er det maktpåliggende at bibliotekene garanterer og tilrettelegger adgangen til kunnskapsformidling og intellektuelt arbeid. Bibliotekene må sikre tilgjengeligheten av et bredest mulig tilbud av stoff, og må selv fritt anskaffe, organisere og formidle sitt tilbud, samt motsette seg enhver form for sensur. Bibliotekene har ellers en viktig rolle som formidler, både for å sikre at alle kan få tilgang til nye medier, og for å gjøre informasjonen fra nye medier tilgjengelig for alle.

Skal biblioteket omsider bli synlig i medielyset, må det i hvert fall komme i fokus på den kulturpolitiske arena. Biblioteket må finne nisjer hvor det kan skape diskusjoner, gjerne kontroverser. En nisje som peker seg ut, er det opphavsrettslige området. Dette rettsområdet er en balansegang mellom store økonomiske og viktige kulturpolitiske interesser. Området berører i høy grad bibliotekets tjenester og bibliotekets brukere. Det meste av det materialet som gjøres tilgjengelig på bibliotek er opphavsrettslig beskyttet, og åndsverkloven gir hjemmel for bruk av de mer tradisjonelle medier som bøker, tidsskrifter, musikk og video. Men lovbestemmelsene passer ikke helt i forhold til de nye digitale medier. På dette felt må biblioteket få talsmenn som står opp og kjemper prinsipielt og faglig for bibliotekets/brukernes interesser kontra de sterke opphavsrettighetsorganisasjonene. Hvis de sistnevnte får dominere som de ønsker, risikerer vi betydelig vanskeliggjøring av tilgjengeligheten til kunnskap og informasjon for den enkelte, som IFLA-erklæringen så sterkt understreker betydningen av.

Kultur handler ikke minst om å påvirke menneskets evne til refleksjon, verdivalg, kreativitet og solidaritet. Bibliotekets talsmenn må bli flinkere, det er en stor pedagogisk oppgave, om ikke annet, å tydeliggjøre bibliotekets store muligheter som aktør og virkemiddel i en kulturpolitikk som fremmer slik påvirkning.

Jeg har vanskelig for å forestille meg herrene Røkke eller Gjelsten sponse bibliotek. Men jeg har like vanskelig for å forstå hvorfor ikke næringslivslokomotivene Hydro eller Statoil skal kunne gjøre det. De smykker seg i dag med støtte til det kulturelle establishment som Nationaltheatret og Oslo-Filharmonikerne. Det er vel og bra, men i en tid hvor ikke minst dette næringslivet ønsker å profilere kompetanse, hadde vel intet vært mer naturlig enn å støtte biblioteket, den kulturinstitusjon som par exellence representerer kunnskap og kompetansetilegnelse.

Den kulturbevisste delen av næringslivet bør nå kjenne sin besøkelsestid og kan i første omgang f.eks. komme opp med en skikkelig støtte til Deichmanske, hovedstadens hovedbibliotek, slik at den skammelige fysiske tilstand som der råder snarest opphører.

At næringslivet bør finne status i å sponse bibliotek, kan vise seg å bli en dyd av nødvendighet for å redde Norges troverdighet som kulturnasjon. Det er i så fall flaut for våre politiske myndigheter, men skal selvfølgelig ikke frita det offentlige for dets hovedansvar.

Bibliotekene må derfor når det gjelder offentlige bevilgninger rustes opp, ikke bygges ned, slik det nå skjer altfor mange steder i vårt land.