MANGE Å TAKKE: Anne B. Ragde må gjerne bruke sin offentlige posisjon til å fortelle sin historie. Men hvorfor har hun og mange andre høylytte pårørende behov for å elendighetsforklare hele pleie- og omsorgssektoren i samme slengen? spør spaltist Karianne Bjellås Gilje.
Foto: Håkon Eikesdal/Dagbladet
MANGE Å TAKKE: Anne B. Ragde må gjerne bruke sin offentlige posisjon til å fortelle sin historie. Men hvorfor har hun og mange andre høylytte pårørende behov for å elendighetsforklare hele pleie- og omsorgssektoren i samme slengen? spør spaltist Karianne Bjellås Gilje. Foto: Håkon Eikesdal/DagbladetVis mer

De usynlige historiene

Anne B. Ragdes høylytte oppgjør med offentlig eldreomsorg overdøver alle oss som takker i det stille.

I det heisdøra åpner, den karakteristiske lukten. Urin, vaskemidler, medisiner. Åtteåringen trykker på knappen til tredje etasje. Krangler som vanlig med storesøsteren om den ene fastmonterte klappstolen på heisveggen. Hengslene er enda løsere enn i fjor, det er mange måneder siden vi var her sist. De kjente sanseinntrykkene utløser et skred av minner.

Denne våren er det ti år siden vi fulgte mormor til Voss Sjukeheim. Inn i heisen med klappstolen, opp i tredje. Hun hadde tidligere vært her på korttidsopphold noen sommeruker når familien trengte avlastning. Nå var ventelistetiden over. 86 år, aldersdement, usikker og på vei til nytt hjem, for første gang på seksti år. Noen klesplagg, en kommode og godstolen ble med. På rommet hennes satte vi bilder i gullforgylte rammer på den smale hylla over senga. I dag vitner nye bilder om årene som har gått: Ett oldebarn på fanget da hun flyttet hit. Så ett til, tre, seks, og i dag mormor og de åtte oldebarna.

— Vil dere ha kaffe? Saft? Kjeks? Pleieren som har satt fram formiddagsmaten henter flere glass. Et vennlig ansikt, to aktive hender blant mange på avdelingen. Profesjonelle pleiere, kvinner selvfølgelig, siden 95 prosent av de vel 110 000 i ansatte i kommunal pleie og omsorg har samme kjønn. Disse hendene serverer mormor gode måltider, etter å ha stelt og kledd henne, i år etter år. De leier henne med på tur, selv om hun knapt ser eller hører lenger. Det er disse hendene og ansiktene jeg ser for meg når mediene slår stort opp pårørende som "raser over offentlig eldreomsorg".

Nå er det forfatter Anne B. Ragdes tur. I likhet med de fleste andre pårørende-historier som havner i offentligheten, handler hennes om noe hun mener har gått galt. Denne måneden politianmeldte hun, detaljert utbrodert i mediene, tre sykehjemsansvarlige i Stovner bydel i Oslo. Hun krever 150 000 kroner i erstatning for tapt arbeidsfortjeneste i forbindelse med sin 80 år gamle mors sykdom og død. Ifølge Ragde "et beskjedent krav, beregnet ut fra en gjennomsnittsinntekt på over to millioner kroner" (Dagbladet 4. mai).

"Det er mange som det ikke blir lyttet til, både pasienter og pårørende," sier Ragde. Selvfølgelig har hun rett. Hver tredje nordmann dør i en seng på et sykehjem, over 16 000 hvert år, i gjennomsnitt 40 mennesker hver dag. Hver med sin historie, og sine pårørende. Hver med sine store og små behov som ikke dekkes. At behovene umulig kan dekkes av de hendene som er ansatt i helse- og omsorgsektoren, er et faktum de mest høyrøstede pårørende lukker ørene for. Det er enklere å "kreve oppryddig", kreve lavere pris og at kvinnene som beveger seg fra rom til rom, fra dusjhode til dusjhode, på vei til journal- og rapportskriving, skal bevege hendene og føttene enda raskere.  

Hvilke stemmer lytter vi minst til, i debatten om eldreomsorg? Det er ikke pårørende à la Ragdes. Det er pleiernes. De som tilbringer mest tid på sykehjem, i tillegg til beboerne. Å jobbe på sykehjem har lav status. Forskere prøver stadig å finne svar på hvorfor eldreomsorg og geriatri havner nederst når sykepleiere og annet helsepersonell skal rangere sektorer i helsevesenet. Dyre forskningsprogram kunne vært spart ved å lese lønnsstatistikker og romaner — og å se på TV-program. "Akutten" trumfer "Institusjonen". Å reparere unge og redde liv står høyere i kurs enn å pleie mennesker som dør av alderdom.  

Kan den negative spiralen snus? Årslønnen i kvinnedominerte pleie- og omsorgsyrker starter på rundt to av Ragdes månedslønner. Arbeidets lave lønn og status gir for få faglærte søkere til de 150 000 nyrekrutteringene som trengs de neste ti-tolv årene. Soria Moria-erklæringen turte ikke en gang å nevne den høye andelen innvandrere som nå jobber på sykehjemmene — en direkte konsekvens av lav status og rekrutteringsproblemer. At kun misfornøyde pårørende går til mediene, forsterker spiralen. Feil og mangler skal selvfølgelig ikke feies under helseteppet, og Ragde må gjerne bruke sin offentlige posisjon til å fortelle sin historie. Men hvorfor har hun og mange andre høylytte pårørende behov for å elendighetsforklare hele pleie- og omsorgssektoren i samme slengen?  

"Det er i de store byene det er verst, og stikkordet er ansvarsfraskrivelse. Og det kommer av at ingen av omsorgsarbeiderne har noe personlig forbindelse til pasientene," påstår Ragde. Her er vi ved den onde spiralens kjerne: Alle de uformelle kravene til profesjonelle pleiere i geriatrien som lesses oppå de formelle. "Personlig forbindelse" er ikke et faglig krav, men henger igjen fra tida da familien, i realiteten kvinnene, ikke hadde noen alternativer til selv å pleie omsorgstrengende eldre og døende familiemedlemmer. Nå overfører mange pårørende kravet til eldreomsorgens kvinner, mens de selv velger seg lettere jobber med tyngre lønningspose.  

På mormors rom er barna mine utålmodige og vil dra. Jeg klemmer den spinkle kroppen, tenker som så ofte før at det kanskje er siste gangen. "Me sjåast i morgo!" roper hun gjentatte ganger idet vi går ut døra. Alltid denne optimistiske hilsenen, enda det er flere år siden hun har kjent oss igjen eller ant hvem hun har hatt på besøk. Jeg tar heisen ned med den samme blandede følelsen av vemod og takknemlighet som alltid sitter lenge i kroppen etter besøk på sykehjemmet.  

Anne B. Ragde sier hun har "utløst et skred av lidelseshistorier" fra pårørende etter at hun gikk til mediene. Belegget er tjue telefoner med historier som likner hennes (Dagbladet 6. mai). Journalisten lytter og noterer uten motforestillinger. Jeg ville spurt Ragde: Gjør du deg noen tanker om at telefonene har uteblitt fra de øvrige hundretusener pårørende til Norges over 200 000 brukere av kommunale omsorgstjenester? "Takknemlig pårørende hyller sykehjem". Joda, jeg er klar over at det anses som en ubrukelig tittel til et avisoppslag. Men som avslutning får det duge. Hjertelig takk.    

Karianne Bjellås Gilje er skribent og redaktør av flere bøker, og jobber til dagli som programsjef i Norsk Form, stiftelsen for design og arkitektur i Norge.