De usynlige husslavene

VERDENS HANDELSORGANISASJON (WHO) overvåker flyten av varer over landegrensene. Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken kontrollerer distribusjonen av kapital. Pr. i dag finnes det imidlertid ikke noe tilsvarende, overnasjonalt regime som beskytter strømmen av arbeidskraft fra et land til et annet. I Midtøsten generelt, og Golf-statene spesielt, har den manglende beskyttelsen av midlertidige fremmedarbeidere ført til oppblomstring av det stadig flere omtaler som en moderne form for slaveri. Blant de nye slavene er overvekten kvinnelige hushjelper fra lutfattige land som Sri Lanka, Filippinene og Bangladesh. Fysisk og psykisk mishandling, uteblitte lønninger og umenneskelige bo- og arbeidsvilkår er bare noen av fellesnevnere som går igjen i rapportene om disse kvinnenes situasjon fra organisasjoner som ILO og Human Rights Watch. Hvor mange kvinner som omfattes av hushjelp-slaveriet i Midtøsten, er umulig å fastslå. Det eneste man vet med sikkerhet er at tallet er høyt. Human Rights Watch anslår at Golf-statene alene huser rundt 10 millioner fremmedarbeidere, med 5,5 millioner i Saudi-Arabia og 4,4 millioner i Qatar, Kuwait og De forente arabiske emirater. I tillegg kommer et stort antall asiatiske gjestearbeidere i land som Libanon, Jordan, Syria og Israel. Rundt halvparten er kvinner, og hovedvekten av disse er altså hushjelper.

SOM EN DEL AV HUSHOLDET blir hushjelpene betraktet - og behandlet - som arbeidsgivers eiendom ut kontraktsperioden. Arbeidsgiver betaler en viss sum til formidlingsbyrået, og dermed er hushjelpen solgt som en vare. Forholdet understrekes ytterligere av den symbolske verdien hushjelpene har. Å ha en «maid» viser at man er velstående nok til å kjøpe seg fri fra husarbeid og barnepass, og synliggjør samtidig vertsfamiliens status i det sosiale hierarkiet. Størst status gir det ha en «filipino» - angivelig fordi filippinere er lyse i huden og godt utdannet. Hvordan statusgjenstandene skjøttes, er som nevnt en annen skål. I nabolaget der jeg selv bor, er det, som overalt ellers i Midtøsten, vanlig praksis at hushjelper låses inne når vertsfamilien reiser bort, gjerne for uker av gangen. Begrunnelsen er rømningsfaren, at hushjelpene vil bryte arbeidskontrakten om de får muligheten til å forlate huset, og at arbeidsgiver dermed vil tape penger på investeringen sin.

UANSETT KONTRAKT gir argumentet mest av alt assosiasjoner til slavetiden, og ikke til det moderne arbeidslivet. Man rømmer som kjent ikke fra et ordinært arbeidsforhold. Andre argumenterer med at hushjelpene, om de får muligheten, vil tømme huset for verdisaker og fordufte. I begge tilfeller kan man i beste fall snakke om vikarierende argumenter. For om døra er låst eller ikke, så er hushjelpene fanget i det øyeblikket de når bestemmelsesstedet sitt. De fleste arbeidsgiverne konfiskerer kvinnenes pass og oppholdstillatelse. I praksis betyr dette at hushjelpene ikke kan bevege seg utendørs uten tillatelse. Blir de stoppet av politiet uten papirer (for eksempel på vei til politistasjonen for å anmelde et overgrep) risikerer de fengsling, og i verste fall utvisning. De fleste steder er det dessuten ulovlig å forlate arbeidsgiver, eller landet, uten en såkalt frigivelseserklæring som viser at arbeidsforholdet er avsluttet.

FOR MANGE blir likevel rømming eneste utvei på en uholdbar livssituasjon. Bare i Saudi-Arabia valgte 19000 hushjelper å flykte fra arbeidsgiveren i løpet av 2002, ifølge Amnesty International. Så kan man jo spørre seg hvorfor så mange sørøstasiatiske kvinner velger å oppsøke en slik slavetilværelse i utlendighet. De fleste vil svare at midlertidig emigrasjon er eneste alternativ for å brødfø familien eller skaffe barna en utdanning. Forholdene er dessuten ikke like alle steder. Og selv om lønnsnivået i Midtøsten er lavt etter vestlig standard, ligger det gjennomgående 4-5 ganger høyere enn i fattige jordbruksland som Sri Lanka og Filippinene. Da får man heller tåle slit og overgrep. Alternativet er enda mer begredelig. Resten av verden ser ut til å støtte dette argumentet, og lukker konsekvent øynene for den massive utnyttingen som pågår. En ny FN-konvensjon om immigranters rettigheter ble riktignok gjort gjeldende fra 1. juli i år, men som så ofte ellers avsto de viktigste landene fra å undertegne. Samtlige stater i Midtøsten glimrer med sitt fravær, i likhet med land som USA, England og Norge.

KVINNENES EGNE myndigheter representerer heller ikke noen redningsplanke. Ambassadepersonell i landene der de asiatiske hushjelpene jobber, er gjennomgående svært forsiktige med å ta opp spørsmål om kvinnenes arbeidsforhold. Om grensene til Midtøsten (eller Hong Kong og Singapore) skulle bli stengt på grunn av brysom kritikk, ville land som Filippinene og Sri Lanka miste en av sine viktigste inntektskilder. I fjor sendte filippinske fremmedarbeiderene hjem mer enn 6,4 milliarder dollar, og myndighetene gjør det de kan for at landets arbeidsemigranter fortsatt skal være konkurransedyktige på det åpne arbeidseksportsmarkedet. Om noen skulle være i tvil, så er det penga som rår i globaliseringens og frihandelens tidsalder.