HARDE ANKLAGER: En ung gutt ser på reproduserte propagandaplakater fra 60-tallets Kina. Lite har endret seg til det bedre når det gjelder sensur og manglende frihet, mener undertegnerne av det svært kritiske oppropet vi her trykker et utdrag fra.  Foto: EPA/Scanpix
HARDE ANKLAGER: En ung gutt ser på reproduserte propagandaplakater fra 60-tallets Kina. Lite har endret seg til det bedre når det gjelder sensur og manglende frihet, mener undertegnerne av det svært kritiske oppropet vi her trykker et utdrag fra. Foto: EPA/ScanpixVis mer

De usynlige, svarte hendene

Samtidig med tildelingen av Nobels Fredspris til Liu Xiaobo, kom et opprop for ytrings- og pressefrihet i sirkulasjon i Kina. Det er undertegnet av en rekke fremstående byråkrater og kulturpersonligheter, og flere kinesiske aviser har oppsiktsvekkende nok støttet det på lederplass. Det følgende er et bearbeidet utdrag av oppropet.

||| ARTIKKEL 35 i Kinas konstitusjon, slik den er formulert i 1982, erklærer tydelig at: «Borgere i folkerepublikken Kina har ytringsfrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet, og frihet til å samles og demonstrere.» I 28 år har denne artikkelen vært urealisert, og underminert av detaljerte regler og reguleringer knyttet til «implementeringen» av bestemmelsene. Dette falske demokratiet, unnvikelsene og den direkte fornektelsen er blitt en skamplett på verdens demokratiske historie.

Den 16. februar 2003, på et møte mellom Politbyråets faste komité, Sentralkomiteen i Kinas kommunistparti og de demokratiske partier, ikke lenge etter at president Hu Jintao var tiltrådt, sa presidenten klart og tydelig: «Å fjerne presserestriksjonene og åpne for folkemeningen, er et krav folket og samfunnet stiller seg bak. Det er naturlig, og må løses i de lovgivende prosesser. Hvis kommunistpartiet ikke reformerer seg selv, hvis det ikke endres, vil det miste sin vitalitet og bevege seg mot naturlig og uunngåelig utslettelse.»

I henhold til den kinesiske konstitusjonen, og i ånden fra president Hu Jintao og statsminister Wen Jiabao, vil vi herved presentere våre synspunkter på retten til frie ytringer og en fri presse.

VI HAR I 61 ÅR «tjent som ledere» i folkets navn. Men den ytrings- og pressefriheten vi nå innrømmes, er dårligere enn selv den som var virksom i Hong Kong før det ble innlemmet i Kina; altså dårligere enn den tilkjent borgerne i en koloni.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Før overtagelsen var Hong Kong en britisk koloni, leder av en guvernør utpekt av den britiske dronningens regjering. Men presse- og ytringsfriheten borgerne hadde var ikke bare tomme ord; løfter på papiret. Frihetene var reelle, og ble benyttet.

Da Folkerepublikken ble grunnlagt i 1949, jublet folket over at de var frigjort og endelig sin egen herre. Mao Zedong sa at «fra dette øyeblikk, står det  kinesiske folk på egne ben».

Men selv i dag, 61 år etter grunnleggelsen av vårt land, 30 år etter at det ble åpnet for reformer, har vi fortsatt ikke ytrings- og pressefrihet i en slik grad som ble tillatt borgerne i kolonien Hong Kong. Selv i dag må mange bøker som drøfter politiske spørsmål og samtidens utfordringer publiseres i Hong Kong.  

Dette er skammelig når vår nasjon smykker seg med karakteristikken «sosialistisk demokrati». Ikke en gang de ledende medlemmene av Kinas Kommunistparti eller vår statsminister har ytringsfrihet.

21. AUGUST 2010 holdt statsminister Wen Jiabao en tale i Shenzhen under tittelen «Bare ved å åpne for reformer kan vår nasjon gå en lys fremtid i møte». Han sa: «Vi må ikke bare gjennomføre økonomiske reformer, men også politiske. Uten beskyttelsen fra politiske reformer vil de fremganger de økonomiske endringene har gitt oss gå tapt, og vårt mål om modernisering kan ikke realiseres».

Nyhetsbyrået Xinhuas offisielle melding 21. august, «Å bygge en vakker fremtid for de spesielle økonomiske sonene», utelot det Wen Jiabao sa om politisk reform.

Da han holdt sin tale for FNs 65. generalforsamling snakket han igjen om politisk reform. Sent om kvelden den 23. september ble talen omtalt på Kinas statlige fjernsynskanal Xinwen Lianbo, og i en offisiell nyhetsmelding fra Xinhua. Men i nyhetene ble Wen Jiabaos uttalelser om situasjonen for kinesere og medier utenfor folkerepublikken, rapportert. Hans uttalelser om politisk reform var utelatt.

I ALLE DISSE HENDELSENE er vi ute av stand til å sette finger på en bestemt person som er ansvarlig for det som ble fjernet.

Dette er usynlige svarte hender.

Med begrunnelser bare de kjenner, krenker de vår konstitusjon. Per telefon beordrer de at arbeidene til den og den ikke kan publiseres, eller at bestemte hendelser ikke skal omtales. De ansvarlige for telefonsamtalene gir ikke sitt navn til kjenne, men man er tvunget til å følge instruksene.

DISSE USYNLIGE, svarte hendene er vårt Propagandadepartement. På det nåværende tidspunkt er Propagandadepartementet plassert over Sentralkomiteen i Kommunistpartiet, og over regjeringen. Vi spør: med hvilken rett sensurerer Propagandaministeriet vår egen statsminister? Med hvilken rett frarøver de vårt folk retten til å høre hva statsministeren sier?

Vårt primære krav er at sensursystemet oppløses og erstattes av et system av juridisk ansvarlighet.

Vi anbefaler at Folkekongressen umiddelbart starter arbeidet med en presselov, og at sensurinstansene og alle lokale restriksjoner på nyheter og presse blir stanset med øyeblikkelig virkning.

VÅRE spesifikke krav er som følger:

1: Kontrollinstansene som gjennomfører partiets inngrep i medienes virke må avvikles. Mediene må kunne operere helt uavhengig. Et system som tillater full redaktør- og publiseringsfrihet må innføres.

2: Respekter journalister og gjør dem sterke. Journalister skal være «ukronede konger».

3. Restriksjonene på at folkets synspunkter kommer til uttrykk i media må opphøre. Tillat mediene å rapportere fritt fra hele landet.

4. Internett er en viktig diskusjonsplattform, vesentlig for spredning av informasjon og en kanal for våre borgeres ytringer. Bortsett fra informasjon som angår rikets sikkerhet eller borgernes personvern, kan ikke de som regulerer internettbruk sensurere kommentarer eller postinger på nettet. Nettspionasje må opphøre, og restriksjoner på anti-sensurteknologier må fjernes.

5. Kommunistpartiets historie kan ikke lenger være tabu. Kinesiske borgere har rett til å vite sannheten om feil begått av det styrende partiet.

6. Privatisering av medier er den naturlige utviklingen under politisk reform.

7. Tillat distribusjon av bøker og magasiner fra Hong Kong og Macao i Fastlands-Kina.

8. Sensurinstansene og propagandaorganene må transformeres. De må slutte å definere informasjon som tabu, og begynne å beskytte fri flyt av informasjon. De må slutte å støtte korrupte ledere som undertrykker informasjon, og begynne å beskytte medier som overvåker og forteller sannheten om partiet og myndighetene. De må slutte å sparke redaktører, arrestere journalister og stenge medier, og begynne å beskytte pressen mot makthavernes inngrep. Våre propagandaorganer har en hårreisende historie i Partiet og samfunnet. De må arbeide for det gode, for å gjenvinne sin tapte anseelse.

VI MENER disse tiltakene er maktpåliggende, og håper på deres fulle oppmerksomhet.