De utskjelte lokallistene

Kommunevalget nærmer seg og valgkampdekningen dreier seg mest om de nasjonale partiene og deres ledere: «Jens mot Jensen»! Men kommunevalget er i realiteten 431 enkeltstående valg, og selv om de velkjente nasjonale partiene stiller liste i de fleste kommuner, er mange av de lokale valgkampene også preget av lokale lister. Lokallistene har sterke røtter i norsk lokalpolitikk. Noen av dem er levninger fra den gangen partiene ikke stilte til valg i kommunene, men selv etter at partiene erobret kommunepolitikken, har lokallistene nektet å forsvinne. Ved valget i år finner vi til og med lokallister i mange bykommuner der partiene stort sett har vært enerådende. Etter valget i 2003 fikk lokallistene hele 25 ordførere. Ved dette valget stiller 6500 kandidater opp på lokale lister, og dette gjør listene jevnstore med partier som Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet. Og ikke nok med det, disse listene oppnår suksess ved at de i 90 % av tilfellene blir representert i kommunestyret.

Tross oppslutningen både blant velgerne og aktive, er listene uglesett i lokalpolitikken. Og, kritikken kommer først og fremst fra deres konkurrenter, partiene. Lokale lister blir sett på som fremmedelement i lokalpolitikken, og partiene kommer ikke bare med kritikk, de stikker også kjepper i hjulene for at lokale lister skal lykkes.

Angrepene mot lokallistene har vært mange: For det første er by- og bygdelistene kritisert for bare å være opptatt av enkeltsaker. Nei til nedlegging av skoler, Nei til bompenger, osv. De er aksjonister som organiserer seg, hevder representanter for de nasjonale partiene, og de stiller til valg uten en politisk ideologi og uten å ta et «helhetlig» ansvar for kommunen. Det er det derimot partiene som gjør.

For det andre er listene kritisert for kun å delta ved ett valg for så å forsvinne. Bildet som blir tegnet er at representantene for listene kjemper for sin sak, men at engasjementet avtar raskt. De blir døgnfluer i lokalpolitikken. Den demokratiske utfordringen er at velgerne ikke får mulighet til å holde by- og bygdelistene ansvarlige ved valg. Partiene stiller opp valg etter valg. De er beredt på å få velgernes dom.

De lokale listene er også kritisert for å være dårlig organisert. Organisering, arbeidsdeling og ansvar blir tilfeldig, og dermed blir de hevdet å være usikre og ustabile samarbeidspartnere. Videre mangler de lokale listene koplingen til det regionale og nasjonale nivået, fordi de ikke er en del av en større partiorganisasjon.

Problemet er at kritikken mot de lokale listene bygger på synsing og myter. Partiene hevder å være ivaretakere av den lokalpolitiske «helheten» i motsetning til lokallistene. Det er rett at det finnes ensakslister, lokallister som er døgnfluer og lokallister lister som er dårlig organisert. Men i realiteten utformer de fleste lokallistene programmer som omfatter de viktigste sakene i lokalpolitikken. De er dermed ikke bare opptatt av en enkelt sak. Videre stilte 70 % av listene til valg ved forrige valg. De fleste lokallistene er med andre ord ikke døgnfluer.

Og til slutt: Mange av listene er minst like godt organisert som de politiske partiene lokalt. Faktum er at lokallistene både organiseres og drives på samme måte som partiene. De har medlemmer, medlemsmøter, valgprogram og nominasjonsmøter. Det ser ut som om partiene er modell for arbeidet i de lokale listene. Og, en mulig årsak til det er at mange aktive i de lokale listene tidligere har vært aktive i partier. Opp mot halvparten av de aktive har faktisk hatt styreverv i et politisk parti på lokalplanet. Dermed er de lokale listene på alle måter partier, bortsett fra at de er frikoplet et nasjonalt parti. Det kan selvsagt være en ulempe, ved at de ikke har samme tilgang til beslutningstakere på andre nivå, men, kanskje like viktig lokalt er det at de lokale listene slipper å forholde seg til og stå ansvarlig for et partis nasjonale politikk. Vi kan si at de lokale listene først og fremst er fri partimerkelappen. Kandidatene er ikke ansvarlige for den nasjonale politikken, og mange politikere for lokale lister har frigjort seg fra partiene siden mange av dem tidligere var partimedlemmer. Distansen til de etablerte nasjonale partiene gjør lokallistene til alternativer for dem som ikke identifiserer seg med de etablerte nasjonale partiene. Derfor er det viktig for lokallistene å framstå som ikke-partier til tross for at de faktisk har mange av de kjennetegnene som er karakteristiske for partier. Vi kan si at lokallistene og de politiske partiene har gjensidig nytte av å demonisere hverandre.

Et sentralt spørsmål blir dermed hvorfor mange melder seg ut av politiske partier og heller etablerer by- og bygdelister. Forklaringen finnes i de konflikter partiene representerer lokalt. Partienes kopling til rikspolitiske konfliktlinjer gjør at de til tider har vanskelig med å ta opp i seg genuine lokale spørsmål. Lokallistene trer inn der partiene ikke har så mye å melde. På spørsmål til kandidater for de lokale listene om hvorfor listene ble etablert, er det misnøye med de politiske partiene lokalt som blir framhevet som grunn. Hele 75 % av kandidatene på de lokale listene sier at misnøye med de etablerte partiene var grunnen til at listen ble etablert. På denne måten setter by- og bygdelistene det lokale i sentrum, og i større og større grad handler det lokale om hva som er best for kommunen samlet sett.

Fokuset på viktige lokale saker ser ut til å ha en mobiliserende effekt. I kommuner med lokale lister er valgdeltakelsen jevnt over høyere enn i kommuner uten. Tidligere var det først og fremst partiene som mobiliserte til deltakelse i kommunene, men denne effekten ser ut til å være svekket. Når de politiske partiene er bekymret for en fallende valgdeltakelse, blir det slående at de på samme tid ikke legger til rette for lokale lister.

For kritikken og mytene om de lokale listene har ført til at de får helt andre arbeidsvilkår enn partiene. Lokale lister må til hvert valg skaffe til veie et stort antall underskrifter fra velgerne som godkjenner at de stiller til valg, mens et etablert parti bare trenger sju listekandidater og underskrift fra to listeansvarlige. Videre får lokale lister ikke ta del i partistøtten, den holder partiene for seg selv. Disse bestemmelsene ble støttet av henholdsvis Valglovutvalget og Demokratifinansieringsutvalget, der partienes representanter var i flertall. Det kan også nevnes at antallet kommunestyrerepresentanter i mange kommuner er betydelig redusert det siste tiåret, noe som gjør det vanskeligere for mindre partier og lister å bli representert i kommunestyret. Partiene trekker stigen opp etter seg. Og dette selv om tilstedeværelse av lokale lister i lokalpolitikken gjør noe med det som etter sigende bekymrer mest, nemlig den fallende valgdeltakelsen.

Vi kan si at lokallistene og de politiske partiene har gjensidig nytte av å demonisere hverandre.