Det som skjedde etter at Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken berører oss alle. Regjeringsmedlemmer har varslet at offentlige etater skal gjennomgås for å kartlegge omfanget av rasistiske holdninger og for å finne ut hva som kan gjøres for å redusere omfanget av slike diskriminerende hendelser.

Det er ikke vanskelig å forstå at en feilvurdering ble gjort i Sofienbergparken. Ambulansepersonell har erfart at mange av personene de rykker ut til i hovedstadens parker, er ruset. En del av dem er sikkert også farget. Vi bærer alle på stereotypier som etablerer forventinger om hva vi ser i gitte situasjoner. En slik skjematisering og forenkling av virkeligheten er psykologisk og perseptuelt rasjonell. Det gjør oss i stand til å foreta rimelig sikre vurderinger raskt.

Problemet er altså ikke å forstå at en feilvurdering kunne skje, men å forklare hvorfor dette ambulansepersonellet overså andre informasjoner som kunne korrigere deres første – og feilaktige – inntrykk: Ali var familiefar og hadde sin lille datter tilstede, samboeren var der, og vitner, inklusive helsepersonell, forklarte hva som hadde skjedd. Likevel så ikke ambulansepersonellet den skadede ressurssterke faren og ektemannen med etnisk norske venner. I deres bilde var han en truende og bokstavelig talt uren person. De hørte ikke tilleggsinformasjonen som burde fått dem til å forstå at Ali ikke urinerte på grunn av rus og for å provosere.