De uverdige andre

Det som skjedde etter at Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken berører oss alle. Regjeringsmedlemmer har varslet at offentlige etater skal gjennomgås for å kartlegge omfanget av rasistiske holdninger og for å finne ut hva som kan gjøres for å redusere omfanget av slike diskriminerende hendelser.

Det er ikke vanskelig å forstå at en feilvurdering ble gjort i Sofienbergparken. Ambulansepersonell har erfart at mange av personene de rykker ut til i hovedstadens parker, er ruset. En del av dem er sikkert også farget. Vi bærer alle på stereotypier som etablerer forventinger om hva vi ser i gitte situasjoner. En slik skjematisering og forenkling av virkeligheten er psykologisk og perseptuelt rasjonell. Det gjør oss i stand til å foreta rimelig sikre vurderinger raskt.

Problemet er altså ikke å forstå at en feilvurdering kunne skje, men å forklare hvorfor dette ambulansepersonellet overså andre informasjoner som kunne korrigere deres første – og feilaktige – inntrykk: Ali var familiefar og hadde sin lille datter tilstede, samboeren var der, og vitner, inklusive helsepersonell, forklarte hva som hadde skjedd. Likevel så ikke ambulansepersonellet den skadede ressurssterke faren og ektemannen med etnisk norske venner. I deres bilde var han en truende og bokstavelig talt uren person. De hørte ikke tilleggsinformasjonen som burde fått dem til å forstå at Ali ikke urinerte på grunn av rus og for å provosere.

Kanskje står vi overfor en tragisk feilvurdering begrenset til denne konkrete situasjonen. Men det virker lite trolig i lys av informasjon om lignende saker – som ikke bare handler om pasienter med ikke-hvit hudfarge. Det ser ut til at mange av de svakeste er utsatt for feilvurderinger som kan forklares med at det legges vekt på ikke-medisinske forhold: rus, skitten, dårlig norsk, dårlig til å beskrive symptomene, «gal» adresse og lignende. Da betyr det at ambulansepersonellets stereotype forventninger (fordommer i perseptuell forstand) hindrer adekvat vurdering og handling.

Det er ingen grunn til å tro at stereotype forventninger avgrenser seg til enkelte yrkesgrupper. Erfaring og forskning (også ved Høgskolen i Oslo) viser at flerkulturalitet ofte blir sett som et sosialt problem, knyttet til lav status i samfunnet. Mange oppfatter innvandrere som svake og hjelpeløse. Vi ser en tendens til å diagnostisere deres atferd som avvik fra de «egentlige» (norske) normene. Vi ser ofte at det i det offentlige skjer en forskyving fra hva som reelt er situasjonen og til hva man tror er tilfelle. Gjennom vår forskning ser vi ofte et avvik mellom hvordan man beskriver arbeidssted og yrkesutøvelse som åpent og integrerende, og hvordan dette kan observeres i praksis.

Vi ser også at det skjer en privatisering av kunnskapen om det flerkulturelle, ofte basert på egne erfaringer og medieoppslag. Problemet med slik privatisering er at den ikke blir drøftet i arbeidsfellesskapet. Dermed handler den enkelte ut fra sine private forestillinger om hvem «de andre» er og hvordan de bør behandles. Når disse forestillingene ofte er stereotypier av typen «alle somalier er vanskelige», innebærer det at velfungerende somaliere blir usynlige. Da kan det være vanskelig å se noe annet enn en skitten og ruset somalier i Sofienbergparken, selv om minimal refleksjon forteller oss at det finnes mange somaliere som over hode ikke passer i kategorien «vanskelig».

De samme mekanismene finnes i mange offentlige etater: helsevesen, utdanningsinstitusjoner, ansvarsinstitusjoner (politi-, toll-, retts-, fengselsvesen) osv. Det virker som diskriminerende stereotypier er et vanskelig tema å sette på dagsorden og diskutere grundig.

Det er viktig å understreke at dette ikke handler om rasisme i snever forstand. Det er få i Norge som bærer på bevisste forestillinger om rasemessig overlegenhet. Det at også etnisk norske grupper utsettes for diskriminerende feilvurderinger, viser at dette grunnleggende sett handler om noe annet enn rasisme. Det dreier seg heller om generelt diskriminerende holdninger til utsatte grupper med lav status, utløst av forenklede negative stereotypier. Men slik stereotypisering skjer som allerede nevnt i mange sammenhenger. Viljen til raskt å klassifisere hendelsen i Sofienbergparken som rasistisk, er selv uttrykk for en forenklende stereotypi. Dette gir ikke nødvendigvis riktig innsikt i de sosiale og psykologiske mekanismene som er operative når diskriminering finner sted.

Hva gjør vi, siden dette berører flere av oss enn ambulansesjåførene? Utvilsomt er det behov for holdningsendringer både gjennom bevisstgjøring av de psykologiske mekanismene vi alle er påvirket av, og gjennom større flerkulturell kompetanse. Mange offentlige arbeidsgivere er også villige til å satse på slik kompetanseutvikling. Likevel er vår erfaring, gjennom videreutdanningene i flerkulturell forståelse for profesjonsutøvere i Norge, at studentene ofte opplever marginaliserning når de kommer tilbake til egen institusjon. Hvorfor skjer dette?

Trolig fordi den nye kompetansen de har med seg ofte virker skremmende ettersom den setter spørsmålstegn ved institusjonens etablerte og gjenkjennbare praksis. Derfor blir den nye kompetansen også vanskelig å få implementert. Dette innebærer at på tross av mange arbeidsgiveres målsetting om å bidra til kulturforståelse, og vilje til å bruke ressurser på kompetanseheving, så forblir satsingen marginal og ikke integrert i arbeidshverdagen. Den privatiserte forståelse av en «problematisk» flerkulturell virkelighet fortsetter.

Dette må føre til en erkjennelse av at den nødvendige kompetanseutviklingen i det offentlige Norge vil ta tid. Vi blir ikke kvitt problemene over natten. Derfor må det må legges langsiktige og mer omfattende planer for en fornuftig ressursbruk til kompetansehevning. Kompetansen innen flerkulturalitet må bli større fra grunnskolen og oppover i undervisningssystemet. Når ny og bredere kompetanse skal implementeres i institusjonene, må mange være med for at gjennomføringen skal bli god. Vår erfaring er at desto flere fra en arbeidsplass som deltar videreutdanningene, desto lettere går tilbakeføringen av ny kunnskap.

Videre er det viktig å utvide forståelsen av «det flerkulturelle». Også norske subkulturer hører med. Det er all grunn til å sette søkelyset på de diskriminerende holdninger som kommer til uttrykk overfor rusmisbrukere, bostedsløse, seksuelle minoriteter og andre reelt eller innbilt ressurssvake grupper. For de negative stereotypiene omfatter mange grupper av «uverdige andre».

Det er også behov for en mer åpen og mindre (selv)sensurert debatt om de virkelige utfordringene i det flerkulturelle samfunnet. Vi må våge å diskutere hva integrering av alle typer grupper krever av oss og koster, både på verdiplanet og i kroner og øre, slik at fakta kan presenteres og misforståelser oppklares. For ikke noe er så effektivt i å opprettholde negative stereotypier om «de andre» som den konspirative tenkning som følger når man tror viktige fakta underslås av myndighetene. Slik sett er åpen samfunnsdebatt kanskje det viktigste virkemiddel til flerkulturell kompetansehevning i det norske samfunn.