De vakre likninger

Faktagodbiter og rariteter i historiebok for unge lesere.

BOK: Hvor mange er det som har reflektert over hvorfor vi teller til ti av gangen? Ikke jeg i hvert fall. Inntil jeg leste matematikkprofessor Audun Holmes «Da matematikken ble til». Svaret er så enkelt som at vi mennesker har ti fingre, og at vi må anta at de første regnestykkene ble gjort etter fingertellingssystemet. Eller titallssystemet, som skal stamme fra India. Mens mayaene for eksempel telte til tjue av gangen. De tok med tærne, i et system en fremdeles finner rester av i Danmark.

Aper som teller

Audun Holme er professor i matematikk. I 2000 fikk han fagboksprisen for tobindsverket «Matematikkens historie». Denne utgivelsen er en forkortet og forenklet versjon skrevet for ungdom. Holme starter helt fra begynnelsen av. Han åpner med en anekdote om ravnen som ikke kan telle til mer enn tre. Om aper som sannsynligvis kan telle. Og om syd-franske hulemalerier av fire hester, som ikke nødvendigvis betyr at malerne – neandertalere eller det moderne mennesket – hadde begrep om tallet fire. Mens det første rene sporet av matematikk stammer fra Afrika. Der ble det funnet en 35000 år gammel kalenderstav laget av bavianbein.

Matematikkens historie følger sivilisasjonens. Holme gir derfor korte riss av kulturhistorien. Som at geometrien ble oppfunnet i Egypt, antakelig fordi man på grunn av oversvømmelse i Eufrat og Tigris årlig måtte måle eiendomsgrenser på nytt. Og at det er funnet papyrusruller med tallhieroglyffer som viser utregninger av lønninger.

Underholdning

Holme forteller om den russiske bondemultiplikasjonen og om Babylonske gangetabeller. Og at liksom tallsystemet stammer fra kroppsmålinger, gjør også målenhetene det. Hos babylonerne var enheten rundt 29 kilo, det vil si den børen en mann kunne bære på ryggen. Noe vi har rester av i våre fot og tommer. I vår tid har matematikk helt misforstått ikke blitt regnet som kulturelt «fint». Men det har ikke alltid vært sånn. I den buddhistiske læren ble aritmetikk ansett som den fornemste av alle kunstarter. Mens inderne brukte matematikk som underholdning, med regneoppgaver formulert i et fargerikt og poetisk språk uten noen praktisk motivasjon.

Skjønn kunst

Hos grekerne var matematikk regnet blant de skjønne kunster, og matematikere bruker i dag begrep som ufullkomne tall, innbilte tall og irrasjonelle tall. Eller gir seg over av «vidunderlige vakre bevis» for likninger. Det fantes også ei tid da matematikken var forbundet med noe hellig. Pythagoreeren Hippatos falt i unåde fordi han gjorde noe så uhørt som offentlig å beskrive «sfæren av de tolv femkantene» – eller dodekaedret som det heter.

Enhver fagmann skal ha sin stolthet, og tro på sitt eget fags kulturelle betydning. Det har professor Holme, når han henviser til en teori om at grekernes undergang rett og slett skyldtes at matematikken ikke kom lenger. Og at geometrien hadde strukket seg så langt at det kun endte opp i altfor kompliserte argumenter.

Matematikkens språk

Like fagstolt og billedlig er den dramatiske avslutningen på Holmes bok. Den forteller om den kvinnelige matematikeren Hypatia som virket i Alexandria. Hypatia ble myrdet av kristne munker i 415. Det var ifølge Holme spikeren i kisten på den klassiske sivilisasjonen.

Nå er ikke «Da matematikken ble til» den mest velformulerte boka jeg har lest. Holmes styrke ligger ikke de elegante formuleringene. Men det er svært sympatisk i ei tid da populærvidenskapelige bøker nærmest tar litt av i sin spenstige fortellerform. Holmes lettere naive stil er nok også sammenlikningsvis langt mer avansert enn mine fomlete forsøk på å forstå de mange likningene Holme nevner som eksempler. Regnestykker jeg nokså molefonkent oppdaget var beregnet på ungdomsskoleelever. For matematikk er som språk. Det må praktiseres for å huskes. Og denne boka er en god påminner for oss halvgamle humanister. Men nok allerhelst informativt lesestoff for framtidas stolte matematikere.