De valgte seg april

Verdifull, velordnet og oversiktlig svensk bedømmelse av det tyske felttoget i 1940.

9. april 1940 ga Norge verden en gave. Ikke frivillig, snarere bittert motvillig. Like fullt en gave, ved at vi lot vårt land bli skueplass for et fullt moderne, høyteknologisk felttog, der verdens stormakter kunne tumle seg uhindret i en åtte ukers krig med de mest avanserte våpen som rustningsindustrien til da hadde frambrakt - til lands, til sjøs og i lufta.

DA DE ÅTTE UKENE var over, lå «krigen i Norge» tilbake som en ønskemark for militære analytikere fra alle land.

Først og fremst måtte stormaktsstrategien opp mot april 1940 stå som et skoleeksempel på hvor galt det kan gå for en part som ikke skaffer seg profesjonell innsikt i motpartens disposisjoner.

Tyskland ville jo i utgangspunktet ha Norge nøytralt, mens britene og franskmennene ville trekke Norge inn i krigen. Til dette trengte de allierte et påskudd. Påskuddet var tyske trusler mot Norge. Slike trusler var under oppseiling, fordi Hitler gjennomskuet britenes ønsker. Men den tyske overkommando arbeidet i dypeste hemmelighet med sin plan for en offensiv i Norge. De allierte klarte derfor ikke å dokumentere truslene. De måtte framprovoseres. Den britiske mineutleggingen 5. april var den provokasjonen som etter opplegget skulle utløse tyske mottiltak, som igjen skulle gi påskuddet til alliert besettelse av Stavanger, Bergen og Trondheim.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN TYSKERNE KOM FØRST, verden våknet 9. april til et tilsynelatende fullbyrdet faktum: tysk besettelse av de tre byene og enda av to til - og dermed av inngangene til hele Norge.

De allierte måtte da begynne å improvisere - med de katastrofale resultater som fulgte av dette. Den ynkelige «knipetangmanøvren» mot Trondheim i dagene 14. til 25. april ble en fiasko uten like, fordi den manglet utstyr, plan og klare mål.

Tyskernes suksess berodde altså på at deres aksjon lot seg gjennomføre som et strategisk overfall, det vil si som en operasjon basert på fullkomment hemmelighold. Slike operasjoner finnes det naturligvis mange av i militærhistorien.

9. april står i en særstilling fordi ingen på forhånd hadde regnet med at akkurat denne var teknisk gjennomførbar. Ingen trodde at en stormakt kunne slå til samtidig fra Ofoten til Oslo med landgangsstyrker tilstrekkelig til å innta hele landet med 8000- 9000 mann, og deretter gjennomføre en rask forsynings- og styrkeoppbygging i skala inntil 100000 mann i løpet av dager, innenfor et farvann som tilhørte fiendens nære operasjonsområde.

Dette var, som Hitler selv sa, «den dristigste aksjon i krigshistorien». Og hemmeligheten lå altså i hemmeligheten.

DE ALLIERTE KUNNE IKKE trøste seg med at tyskerne disponerte over nye eller uventede stridsmidler. Overlegenheten skyldtes alene dristig logistikk og enestående dyktig planlegging, derunder full bruk av alle tre våpengreiner samtidig. Overfallet burde i stedet vært forutsett, både i London, Paris og Oslo. Men det strategiske overblikk manglet - i tillegg til de etterretningene man ikke hadde sørget for å skaffe seg. Ikke til å undres, derfor, at hendelsene i Norge førte til drastisk opptrapping av spionasje og etterretning på alliert side.

Nå hadde tyskerne nyheter å by på også. Fallskjermoperasjoner var noe helt nytt, og ble for første gang gjennomført over Sola i aprildagene 1940. Det tyske radiosambandet, særlig det mellom bakke og luft, var også mer avansert enn det verden kjente, og en forutsetning for koordineringen av de ulike deler. Men av stridsmidler rådde tyskerne først og fremst over soldater av en langt høyere kvalitet enn de britiske og franske, for ikke å tale om de sørgelig uøvde norske. Dertil var den operasjonelle ledelsen mer fleksibel, og evnen til offensiv tenkning mye mer utviklet i Wehrmachts organisasjon enn hos de allierte. Tyskerne hadde simpelthen et organisasjonsmessig overtak.

Dette er en av konklusjonene i den nyeste studien på området, de to svenske militærhistorikerne Michael Tamelander og Niklas Zetterlings bok «Den nionde april», som utgis i disse dager til 60-årsdagen for overfallet.

DET VIL KANSKJE UNDRE noen at 9. april-jubileet i år må markeres med en svensk militærstudie. Men det er egentlig ikke det minste rart.

Åtteukerskrigen i Norge var et internasjonalt felttog, med innsats av tyske, britiske, franske og polske styrker. Vi eier så visst ikke denne krigen selv. Norske soldater var i mindretall i forhold til utlendingene, og i ildkraft og effekt enda mer tilbakeliggende, om vi ser bort fra den isolerte landkrigen om Narvik.

De beste bøkene om 1940 er derfor de som foreligger fra britiske, franske og tyske forfattere. Det finnes også studier av Norge 1940 på polsk.

Rekken av utenlandske bidrag ble innledet av T.K. Derrys grunnleggende «The Campaign in Norway» fra 1952. I de seinere år har vi hatt særlig glede av Frangois Kerausdys studier. Mellom disse ligger tallrike andre bidrag. Svensk forskning har tidligere bidratt med Carl-Axel Gemzells grunnleggende avhandling om den tyske marinen og med antologien «Urladdning» fra 1990.

Og nå kommer altså Tamelander & Zetterlings monografi. I tillegg til å trekke på det publiserte britiske materialet, samt på den offisielle norske krigshistorien, har forfatterne tatt for seg det mikrofilmede tyske originalmaterialet fra National Archives i USA. Ut av dette har de krystet en verdifull og velordnet oversikt, preget av vilje til å trekke slutninger av hendelsene.

Forfatterne viser en særlig følsomhet for alle paradoksene i situasjonen, for feilslag og uhell, hvor de enn måtte opptre.

Problemstillingen er egentlig denne: Hva gikk galt i Norge i 1940, sett fra de ulike aktørers side?

Det holdt nemlig på å gå helt galt, selv for tyskerne, på grunn av tilførselsvansker og uforutsette hindringer de første dagene. Vi får en analyse av flyvåpenets betydning, av marinens begrensning, av tysk organisasjonsovertak som gjennomløpende faktorer, i tillegg til tilfeldighetenes spill og den uunngåelige sand i maskinene som alltid opptrer under komplekse felttog som dette - tankene går da til Kosovo.

Det er med en spesiell uro vi i Norge åpner en svensk bedømmelse av felttoget i 1940. Kritiske blikk derfra føles jo alltid litt mer nærgående enn andres. Men - vi kommer ikke så galt fra det. Norske styrker gjør det ikke så verst, ut fra de sørgelige forutsetningene som rådde.

Mobiliseringskaoset og regjeringens ukyndighet behandles med overbærenhet. Til og med den utrolige situasjon at man slepte rundt på Østlandet med et helt Storting for riktig å kunne kaste bort tida med å holde møter akkurat denne dagen 9. april, behandles skånsomt. Vi har jo også positive ting å vise for oss. Vi har oberst Eriksen på Oscarsborg (som forresten er i ferd med å bli en helt i internasjonal krigslitteratur), vi har slaget på Midtskogen, og ikke minst kampene rundt Narvik. Men konklusjonen er besk: Mens Tyskland som aktør fikk svi for sitt overmot og de allierte for sin organisasjonsstivhet og vinglete ledelse, er det mest av alt amatørismen som begrenser den norske innsatsen.

ALT DA DE ALLIERTE ble jaget ut av Sør-Norge i begynnelsen av mai, var i virkeligheten Norge fortapt. Skylden for dette må deles på flere, sier forfatterne - på statsmenn, generaler og klossete politikere i mange land. Men også det norske folk må ta sin del av ansvaret! I et demokrati deler borgerne skylden for politikernes beslutninger, minner forfatterne om. Nordmennene hadde selv valgt å neglisjere Forsvaret til fordel for den sosiale oppbygging av landet.

Nå fikk de blø, bokstavelig talt, for Forsvarets og utenrikspolitikkens forsømmelse.

Så sant. Og så riktig at det sies igjen, nå seksti år etterpå.