Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

De vanskelige pårørende

OFFENTLIG OMSORG: Hva skjer når foreldre vil forsikre seg om at barna har det bra?

KAN VI LEVE oss inn i hvordan det er å få et enestående barn? Noen får barn som blir kalt utviklingshemmet. Da settes foreldrenes samliv på prøve. Mange forhold ryker dersom dette skjer. Noen foreldre klarer ikke å håndtere dette, og overlater barnet til det offentliges omsorg. For hjelpeapparatet er dette de greieste kundene. Verken barnet eller dets foreldre stiller krav. Like lette er ikke de som insisterer på å være foreldre for sine enestående, og som krever at de blir behandlet nettopp enestående. Rent ut vanskelige kan slike foreldre være.

NILS-ANDREAS er en ung mann i tyveårene. Han vokste opp hjemme hos sine foreldre og søsken på Nordstrand og gikk på skole med nabobarna, alle kjente Nils-Andreas. Han hadde en god barndom, langt fra problemfri, men så god som man med all mulig rimelighet kunne vente og vel så det.Så ble han voksen og skulle «bosettes». Han fikk en utmerket leilighet i et bofellesskap med andre såkalte likesinnede. Spesialisthelsetjenesten sendte med ham en attest om at han trengte omfattende oppfølging i boligen, på grunn av sine begynnende psykiske problemer. Han var og er en beskjeden, engstelig og sårbar gutt.Slik oppfølging fikk han aldri. Han bodde, punktum. Bofellesskapet drives av en bydel i Oslo, var underbemannet som mange andre, og med overvekt av ufaglærte. Dessuten var de altså så alt for få, bare to tre mennesker på vakt av gangen.Nils-Andreas er egentlig en lett beboer. Han gjør lite av seg, og trekker seg tilbake hvis han blir redd eller overveldet av mer aktive eller utagerende medboere. Nils-Andreas gikk inn til - og etter hvert inn i - seg selv. Han retarderte, for å bruke et fryktelig ord. I løpet av et drøyt år hadde han mistet sitt språk, måtte mates, var redd for å spise og drikke, mistet sine såkalte «ADL-ferdigheter», ble urenslig og gikk til slutt inn i en psykotisk tilstand.Hvordan kunne det skje? Passet de ansatte ikke på?

DE HADDE NOK med de andre beboerne. Foreldrene gjorde hva de kunne, de sa fra, ringte og skrev til bydelen og til andre deler av hjelpeapparatet, de tagg og ba om at han måtte få den oppfølging han var lovet. Spesialisthelsetjenesten støttet dem i at bydelen måtte bemanne opp bofellesskapet og ta sitt ansvar på alvor. Foreldrene hang over de ansatte i «boligen» og ba dem om å gå tur med gutten, hjelpe ham med å pusse tenner, snakke med ham, være der for ham. De forsøkte å balansere sin aktivitet så godt de klarte, ikke være alt for geskjeftige, ikke miste det gode forholdet til de ansatte som var så viktige hjelpere for deres sønn. De sto på sammen med de andre foreldrene, og unngikk selvfølgelig ikke å bli mer og mer utdefinert av bydelens hjelpeapparat som «vanskelige».Men ingenting nyttet. Til slutt turte foreldrene ikke annet enn å ta sin dypt psykotiske sønn hjem. Der fortsatte de sin kamp for å gi sønnen et anstendig liv, samtidig som de prøvde å være gode foreldre for sine andre barn. Og gå på jobb og skjøtte sitt arbeid.De prøvde selvsagt å få bydelen til å bemanne opp boligen slik at sønnen kunne flytte tilbake og få det tilsyn han måtte ha. Men de ansatte ville ikke ha ham tilbake. «Tiden er ikke moden», som de sa. Det var kanskje egentlig det at foreldrene var så «vanskelige».

SØNNEN SA FRA på sin måte: Han fikk panikk dersom ordet «leilighet» ble nevnt. Da prøvde han flere ganger å åpne bildøren i fart og hoppe ut. Han kunne ikke sendes tilbake. Selv bydelen innså etter hvert det. Foreldrene, som jo ikke kunne være hjemme fra jobb så lenge som helst, ba bydelen om hjelp i hjemmet. Til ingen nytte. Tiden gikk, og tvang først mor til å slutte i jobben, deretter foreldrene til å leie hjelp av noe så kontroversielt som et privat firma som tilbyr omsorgstjenester. De gjorde en kjempeinnsats. Ved forente krefter har disse private, man fristes til å nevne dem og deres firma ved navn, og foreldrene gjennomført et møysommelig og imponerende stykke rehabiliteringsarbeid. De har klart å finne frem den gutten som en gang var, dypt inne i den retarderte og psykotiske utgaven av Nils-Andreas.

RESTEN AV HISTORIEN står å lese på annen plass her i Dagbladet i dag. Det er en historie om offentlig smålighet, kommunalt sommel, vrangvilje og en rent ut tarvelig behandling. Av særlig Nils-Andreas\' foreldre, men selvfølgelig egentlig av Nils-Andreas selv. Denne historien er dessverre ikke utypisk. Den har skapt to svært desillusjonerte mennesker ut av Nils-Andreas% foreldre. De spør seg:Hva har vi gjort, som trodde vi var noenlunde greie og sympatiske, for å bli så kverulantforklarte?Er den offentlige fattigdom så stor at offentlige ansatte tvinges til nærmest å måtte forsømme, nærmest skade sine egne kunder for å få budsjettkronene til å strekke til?Er det budsjettlojaliteten som bringer dem så på kant med oss pårørende, at det blir en vits å påpeke at vi egentlig skulle vært det offentliges allierte?Er det for å spare penger at en bydel sitter rolig i over et halvt år og ser på at vi prøver å klare å gi vår sønn den hjelp som bydelen vet den har ansvaret for, før den omsider treffer vedtak om omsorgstjenester?Er det i håp om at vi ikke klager, at bydelen forsøker seg med å vedta å gi så lite hjelp at bydelen taper klagesaken så det synger?Har bydelen regnet nøye ut hva den sparer på å bruke over halvannet år på å stable et nytt botilbud på bena?Skaper en kriserammet offentlig omsorg behov for private alternativ som kan redde den offentlige omsorgens ofre fra hjelpeapparatets forsømmelser?

NILS ANDREAS\' foreldre hadde tilfeldigvis råd og guts nok til omsider å engasjere advokat. Men kan en slik advokat utrette noe videre? Egentlig ikke. Advokatens klage over et alt for gjerrig omsorgsvedtak førte riktignok til at klageinstansen vedtok å øke den innvilgete hjelp til nesten det dobbelte. Foreldrene vant frem med sin klage. Men de fikk ikke hjelp i de tre måneder som gikk fra de tok gutten hjem til de formelt søkt om hjelp, og det gikk nesten tre måneder fra Fylkesmannens vedtak forelå, til bydelen omsider utbetalte de henimot 800 000 kronene som foreldrene til da hadde måttet forskuttere for hjelp til sønnen. Og advokatens anmodning overfor Fylkesmannen om å bruke sin rett til å føre tilsyn med bydelens håndtering av søknaden om nytt botilbud, ble aldri besvart. Dette til tross for at den samme fylkesmann ved et nylig gjennomført tilsyn i bydelen, fant at den sviktet på nær sagt alle punkter. Et defensivt tilsyn kan gjøre det langt på vei helt risikofritt for norske kommuner å løpe fra sitt lovbestemte ansvar overfor hjelpetrengende, slike som Nils-Andreas.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling