De vanskelige rettighetene

«Toleranse er den tålmodige overbærenhet med de av andres meninger, uttalelser og handlinger man selv er helt uenig i.»

En del homofile talspersoner er opprørt fordi de tror Human-Etisk Forbund har forandret syn på homofiles rettigheter. Bakgrunnen er at HEFs landsmøte avviste å inkludere i sitt nye prinsipp- og arbeidsprogram et forslag om å arbeide for en opphevelse av trossamfunnenes rett, i henhold til arbeidsmiljølovens '55A, til å diskriminere homofile ved ansettelser. Saken ble oversendt sentralstyret til videre behandling. Men etter «skeive» oppslag i mediene oppfordrer Karen-Christine Friele til utmelding av HEF, senest i en kronikk i Dagbladet (9.08.)Friele misforstår imidlertid hva denne saken handler om. Det dreier seg ikke om HEFs syn på homofili. Forbundet har lenge fordømt Den norske kirke (og andre trossamfunn) for diskriminering på bakgrunn av kjønn og seksuell legning. Vi mener slik diskriminering er forkastlig og umoralsk. Det vitner om et primitivt menneskesyn, blind underkastelse under foreldede religiøse tekster og dogmer og manglende evne til rasjonell tenkning. HEF har i mange år forsvart kvinners og homofiles rettigheter ut fra en humanistisk etikk basert på alles likeverd og menneskerettighetene. Derfor fikk da også Friele Humanistprisen i 1999 for sin mangeårige innsats. Kampen for homofiles rettigheter er også en viktig del av den internasjonale humanistbevegelsens arbeid. Denne saken handler om hva andre har rett til å gjøre, selv når humanister, kvinne- og homoaktivister er fullstendig uenige i hva «de andre» tenker, mener, sier og gjør. Det handler om rett (livssynsfrihet) mot rett (ikke-diskriminering). Livssynsfriheten - en av de eldste og mest fundamentale av menneskerettighetene - gir forskjellige mennesker og organisasjoner anledning til å tro og å praktisere sin tro på forskjellige måter. Å ha en rettighet betyr at den kan brukes til å tro, mene, si og gjøre ting som andre er fullstendig uenige i. Dette er en uunngåelig konsekvens av rettighetstenkingen som gir rom for mangfold og for fredelig sameksistens mellom grupper med uforenlige livssyn. Det er derfor vi også er tvunget til å utvise toleranse. Toleranse er den tålmodige overbærenhet med de av andres meninger, uttalelser og handlinger man selv er helt uenig i. Toleranse er en krevende, men nødvendig øvelse i et pluralistisk samfunn. Human-Etisk Forbund er fullstendig uenig i Kirkens og andre trossamfunns fortsatte diskriminering av kvinner og homofile, men vi erkjenner at dette bunner i teologiske og ideologiske oppfatninger ingen andre kan gå inn og endre med tvang, dommere og politi. Retten til å forstå og å praktisere sin religion som man selv vil, er fundamental. En konsekvens av dette er erkjennelsen av en rett til også å forskjellsbehandle. Derfor er vi tvunget til å tolerere denne diskrimineringen. Dette er situasjonen i forhold til rimelige tolkninger av livssynsfriheten, og det vil være et brudd på menneskerettighetene å gjennomtvinge teologiske/ideologiske endringer ved hjelp av lovgivningen. Friele tar derfor feil når hun sier at «det var nettopp hva Stortinget gjorde i 1998» da de reviderte '55A og «legaliserte» trossamfunnenes diskriminering. Dette var ikke et forsøk på å forandre teologien, men å beskytte Kirken mot rettssaker pga. diskriminering av homofile. Man lovbeskyttet Kirkens og andre trossamfunns rett til å fortsette en tusenårig diskriminering - dersom de ønsker det. Om dette gjør Norge til det eneste landet i verden som har en lovhjemmel for diskriminering av homofile, endrer ikke dette realitetene, nemlig at en indirekte hjemmel finnes i menneskerettighetene. Slik sett kunne trossamfunnene klart seg uten endringene. Diskriminering foregår i praktisk talt alle trossamfunn og over hele verden. Trolig er diskrimineringen i Norge mindre enn i de fleste andre land. Derfor handler heller ikke dette om at religionsfriheten påvirker den grunnleggende menneskerett til arbeid. Ingen har rett til arbeid i et trossamfunn. Dersom retten til ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn og seksuell legning overordnes livssynsfriheten, og staten så skulle sikre denne retten på en effektiv måte, ville det kunne få store menneskerettslige konsekvenser: Ikke bare måtte det bli anledning for kvinner og åpent homofile å søke stillinger som rabbinere, imamer og katolske prester i Norge, dette måtte gjennomtvinges. Det kunne bli aktuelt å straffe menigheter og deres ledere med inndratt støtte, bøter eller fengsel. Lykkes staten i å gjennomtvinge kravet til ikke-diskriminering i trossamfunn, ville det i praksis si at jødedommen opphørte å være jødedom i Norge. Det samme ville gjelde islam, katolisismen og en rekke andre trosoppfatninger. Norge ville selvsagt blitt stevnet for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og tape dersom Stortinget skulle vedta noe slikt. Friele og andre homoaktivister unngår å forholde seg til nettopp dette, at deres krav om ikke-diskriminering har konsekvenser for teologien og ideologien i praktisk talt alle trossamfunn i Norge. Problemet - menneskerettigheter i konflikt med hverandre - har neppe en enkel teoretisk løsning, men det finnes praktiske løsninger knyttet til individets rett til å velge. Den enkelte kan melde seg ut og inn av trossamfunn i Norge. Kvinner og homofile kan starte sine egne menigheter og trossamfunn. Enten tar man kampen for forandring innenfra - med den moralske støtte man kan få fra andre - eller man melder seg ut av det aktuelle trossamfunn og starter sitt eget. Derfor kan ikke minoriteter som finner diskriminering av homofile i Kirken, kreve «hjelp» av lover og statens makt til å gjennomtvinge sine synspunkter. Det er også derfor retten til en slik sørgelig bruk av livssynsfriheten som trossamfunnene praktiserer, kan (og må!) forsvares. HEF mener både stat og samfunn generelt sett skal være forpliktet av norsk lov. Dette er bakgrunnen for at forbundet nylig rettet en henvendelse til Riksadvokaten om å vurdere henleggelsen av en sak i Bergen hvor et samboerpar ble nektet å leie en leilighet bare fordi de var homofile. En slik diskriminering - som politiet i Bergen mener ikke rammes av norsk lovs forbud mot diskriminering - er uakseptabel. I vårt samfunn er det i praksis umulig å unndra seg markedet, og enhver leietaker er i alle fall nødt til å forholde seg til markedet. Det er derfor grunn til å vurdere markedet som en del av det offentlige rom man ikke kan unndra seg, på samme måte som man ikke kan melde seg ut av staten. Derfor kan det også være grunn til å hevde at menneskerettighetene forplikter myndighetene til å sikre alle borgere mot diskriminering på markedet. Dersom ikke norsk lov i tilstrekkelig grad sikrer dette i dag, bør nok Stortinget også vurdere en utvidelse av lovvernet mot diskriminering av homofile på dette området. Men unntakene fra de generelle diskrimineringsbestemmelsene er også en del av norsk lov - for at norsk lov skal være konsistent i forhold til overordnede moralske og juridiske prinsipper som nettopp menneskerettighetene. De to sakene her referert til burde illustrere hvorfor det må være unntak. I forhold til stat og marked, institusjoner vi ikke kan unndra oss, må loven være uten unntak, men i forhold til institusjoner og organisasjoner individet kan melde seg ut og inn av, må også individet være beredt til å ta konsekvensene av sine valg. Dette gjelder også selv om Den norske kirke er en statskirke. Det kan gis gode argumenter for at statens lover bør gjelde uavkortet for den, fordi det blir paradoksalt at staten unntar deler av sin virksomhet fra statens lover. Men Kirken har i dag status som trossamfunn med rett til selv å bestemme i indre anliggender, og HEF anerkjenner denne statusen. Men vi krever også at statskirken avskaffes. Kirken kan ikke fortsatt få i pose og sekk. Selv om opphevelsen av statskirken i første omgang neppe fører til slutt på diskrimineringen, kanskje blir den verre, vil det i alle fall ikke være et «statsorgan» som krenker kvinners og homofiles rettigheter den dagen Kirken står på egne (u)moralske bein.