Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

De var bandet som aldri skulle gjenforenes

I morgen spiller Refused på Øyafestivalen.

KONTROVERSIELL GJENFORENING: Da Refused i fjor takket ja til å spille sammen igjen, måtte de spise i seg mange store ord.  Her fra Roskilde-festivalen tidligere i sommer. Foto: AP / NTB Scanpix.
KONTROVERSIELL GJENFORENING: Da Refused i fjor takket ja til å spille sammen igjen, måtte de spise i seg mange store ord. Her fra Roskilde-festivalen tidligere i sommer. Foto: AP / NTB Scanpix. Vis mer

MUSIKK: «Aldri si aldri», hører man ofte, både fra unge håpefulle og erfarne veteraner. Ikke minst hører man det fra rockeband som velger å gi seg, på spørsmål om framtidig gjenforening.

Men det var nettopp «aldri» Refused sa i 1998. I et rasende manifest med tittelen «The Refused Are Fucking Dead (the last official press release)», proklamerte de: «Vi kommer aldri til å spille sammen igjen, og vi vil aldri forsøke å glorifisere eller feire det som var.»

Det var umulig, mente de, å nå ambisjonen om å ta del i et venstrepolitisk revolusjonært program, uten at omgivelsene reduserte virksomheten til bare musikk og underholdning. Ethvert uttrykk, uansett hvor radikalt det er, kan gjøres om til en vare, selges og kjøpes som billig brus, sto det videre.

14 år seinere er musikkbransjen helt forandret — 1998 er gamle dager. I fjor kom tilbudet til Refused om å toppe plakaten på den prestisjefulle amerikanske festivalen Coachella. Man kan bare tenke seg dilemmaene og diskusjonene som oppsto hos marxistene i The Refused og deres fans, sett i lys av deres tidligere uttalte forakt for «det råtnende liket som er populærmusikk». Men gjenforent ble de, og i morgen spiller de Øya-konserten du ikke bør gå glipp av.

Del av rockehistorien
Det er en grunn til at The Refused gikk fra å turnere i en van og spille konserter for 40 mennesker på nittitallet til å bli en av de heteste konsertattraksjonene i 2012: I sitt siste leveår ga det svenske hardcorebandet sitt bidrag til rockehistorien med det visjonære platen «The Shape of Punk to Come». Det var en sjangersprengende utgivelse som bød på estetisk panoramautsikt og intellektuell glød i en ellers klaustrofobisk og blodfattig sjanger.

Men bandet var ikke noen umiddelbar fulltreffer hos kritikerne eller publikum. De nærmet seg slutten av 20-åra og befant seg i et emosjonelt høyspenn av ambisjoner, utmattende turneer, krangling innad og misforståelser utad. De ble oppløst, eller «burnt out», som det gjerne heter i de mer ærefulle rocksjangerne.

Like etter begynte myten å vokse, og i dag er platen for lengst blitt en klassiker. I 2004 kom «The Shape of Punk to Come» på 13. plass på listen over de mest innflytelsesrike albumene noensinne i britiske Kerrang — kanskje verdens viktigste publikasjon for de hardere musikksjangerne. På bandets nettsider finner man lovord fra celebritetsfans, som Tom Morello fra Rage Against the Machine, og Guns N' Roses' Duff McKagan. Sistnevnte utroper spenstig «The Shape...» til punkens svar på «Seargent Pepper».

Gjennom hele 2000-tallet har bandet inspirert en generasjon av såkalte post-hardcore-band — musikk med like deler aggresjon, melankoli og høyt musikalsk ambisjonsnivå.

Vil gjøre det riktig
Det er på bakgrunn av dette Refused rettferdiggjør sin gjenforening. I en offisiell uttalelse sier de:

image: De var bandet som aldri skulle gjenforenes

«Vi ga aldri det «The Shape of Punk to Come» fortjente da den kom ut — vi var for viklet inn i intern krangling til å fokusere ordentlig på jobben. Og plutselig har vi muligheten til å gjøre den som den var ment. Vi vil gjøre det på nytt, gjøre det riktig. For dem som har holdt musikken levende gjennom åra, men også for vår egen skyld.»

De er nå på en verdensturné. Alle som oppdaget dem for seint, har sjansen til å se bandet som var kjent for intenst fysiske konserter på nittitallet, der blod og skader var regelen snarere enn unntaket.

Likevel — det er ingen hemmelighet at konsertmarkedet har blitt svært lukrativt de siste ti åra. Det er oppsiktsvekkende at Refused, som til de grader forfektet antikapitalisme og fornyelse, endte opp i kategorien som kanskje best uttrykker en retro-besatt «kulturindustri»: Gjenforeningen.

Revolusjonerende plate
Til tross for sin lovnad om fornyelse, er faktisk albumtittelen lånt fra musikkhistorien. I 1959 kom Ornette Coleman med «The Shape of Jazz to Come». I jazzhistorien regnes denne som en av de tidlige avant garde jazzplatene; helt fri for konvensjonelle låtstrukturer eller tradisjonelle akkorder. Ikke minst har den en aura av «cool». Det skal ikke mye godvilje til for å si at Refused gjorde noe liknende i sin sjanger og dermed kunne bære tittelen med stolthet.

Mens de originale punkbandene The Ramones og Sex Pistols var inspirert av popmusikkens uskyld pre-hippietid, har post-hardcore sine røtter i britisk postpunk fra sytti- og åttitallet. Det har den «arty» og eksperimentelle angsten man finner hos band som Joy Division — bare mer hysterisk og bråkete formidlet.

For å si det enkelt handler det ofte om punkband som har blitt eldre og bedre musikere, og utvider sitt uttrykk. Band som Fugazi kunne ha rå kraft og direkte uttrykk, men samtidig en avant garde form og intellektuelle ambisjoner.

Filosofien bak «The Shape of Punk to Come», utgitt noen år etter at band som Green Day og Offspring hadde gjort punk rock til millionselgende musikk, uttrykkes i nøkkellåten «New Noise»: Punk og hardcore kunne ikke være mot etablissementet så lenge man bare pakket inn revolusjonære tekster i musikalske former som allerede var tatt opp av mainstream-kulturen.

Intellekt og headbanging
Men hardcore er også beslektet med metal og dens vektlegging av «tightness», teknisk briljans og en fysisk-kroppslig opplevelse av musikken. Noe av det som gjør «The Shape...» så potent, er at den har en intellektuell agenda, samtidig som den er noe en 15-åring kan headbange til: Kaos og frihet på den ene siden; muskler og disiplin på den andre.

Dette handler litt om produksjon også. Akkurat som Nirvanas «Nevermind» eller Queens of the Stone Age sin «Songs for the Deaf», så låter «The Shape of Punk to Come» svært diggbart.

Det er likevel følelsen av forløst og uanstrengt kreativitet fra start til slutt som hever platen til mesterverk-status. Låtene er bundet sammen av en rekke «soundbites», retro synthesizere og kontrabasser, ambiente teksturer og jazz-partier i overganger og instrumentale sekvenser. Det gjør at den står ut i sin sjanger, men også er en typisk nittitallsplate.

Politisk aktivisme
I front for det hele har man den intense vokalisten Dennis Lyxzén. Lyxzén fylte 40 denne sommeren. Han er, som resten av Refused, fra universitetsbyen Umeå i Nord-Sverige. Gjennom karrieren har han brukt musikken som arena for å politisk aktivisme — langt ute på venstrefløyen. Tekstene hans er fulle av marxistiske verdensbilder og 1968-retorikk; ideene til Situasjonistene og Frankfurter-skolen.

Det er punkrock som kritisk teori: Å forstyrre de bestående strukturene kan skape lysglimt som får folk til å se forbi sin «falske bevissthet»; musikken og konsertene gir mulighet til å skape umiddelbare uavhengige rom der man kan oppleve frihet fra kapitalismen og utøve subkulturell motstand.

En viktig faktor ved Lyxzén sitt konsept, er orienteringen mot sekstitallet, soulmusikk og politisk rock som MC5. Det er et element av stil, så vel som inderlighet i framføringen. Bandet han startet etter Refused — The International Noise Conspiracy — framsto som et The Hives på sosialistmøte i 1971. Lyxzén uttalte selv at visjonen for bandet var «Elvis Presley møter Che Guevara».

Bandet passet i hvert fall godt inn med den MTV-vennlige nyrock-bølgen på 2000-tallet, i kjølvannet av suksesser som White Stripes og The Strokes. De startet med en turne i Kina, men endte med å bli signert og produsert av selveste Rick Rubin.

Karismatisk rockepersonlighet
Den tiltrekkende blandingen av politikk, mote og hip gitarrock har gjort Lyxzén til en et forbilde for mange og en kjent mediepersonlighet i hjemlandet. I 2004 ble han kåret til Sveriges mest sexy mann i Elle. Hele stilen kan virke fremmed på et norsk rockepublikum, der underholdningsaspekter og politikk i musikk gjerne er atskilt, akkurat som mote og forestillinger om autentisitet.

I dag har de øvrige Refused-medlemmene blitt leger, klassiske musikere og filmskapere. Lyxzén derimot, har vært aktiv musiker hele veien. Nylig spilte han på Bylarm i Oslo, med det kritikerroste Invasionen.

Lyxzén har gitt et langt og innflytelsesrik bidrag til rockemusikken. Når Refused inntar Øyafestivalens scene på fredag, har man en unik sjanse til å se en karismatisk rockepersonlighet tilbake i sitt musikalske nullpunkt — som frontmann for det mange mener er det beste skandinaviske bandet noensinne.

Knut Schreiner er musiker, student og musikkskribent.

KARISMATISK VOKALIST: Dennis Lyxzén har blandet rock og politikk i både Refused og The International Noise Conspiracy. (Foto: AP / NTB Scanpix.)
KARISMATISK VOKALIST: Dennis Lyxzén har blandet rock og politikk i både Refused og The International Noise Conspiracy. (Foto: AP / NTB Scanpix.) Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media